Jeg bør være glad for at jeg er frisk(ere) og ikke lenger har behov for behandling, men har man lov til å savne terapien?
Savne den gode kontakten med den tålmodige behandleren som så og hørte det jeg ikke viste eller sa?

For meg så har veien til et friskere liv vært tøff og lang, men samtidig givende og god. Den har gitt meg muligheter jeg ikke ante var der. Vist meg lys, der jeg før ikke så annet enn mørke.

Men den har også etterlatt seg et sår. Et tomt hull jeg sliter med å fylle. For hvem er jeg og hva kan jeg? Hvor går veien videre? Hva skal jeg gjøre nå, med en tom kalender? Når almanakken ikke er fylt opp av behandlingsrelaterte avtaler?

Jeg har i så mange år, kun eksistert. Spist for å holde meg i live. For min mann og mine barn. Det meste av tiden min gikk med til sykdommen, og til slutt ble den altoppslukende. Jeg var sykdommen, og så kun den.
Jeg følte meg som et svart, ansiktsløst vesen, hvor sykdommen var hele min identitet og jeg ikke hadde egne meninger.

Alle mine menneskelige relasjoner, utenom min familie, var gjennom helsevesenet og hjelpeapparatet forøvrig. Er det rart jeg føler et savn?

Selvfølgelig er jeg utrolig glad for å ha det bra. Jeg smiler, ler og lever. Med øyne, kropp og sinn.
Men jeg føler meg så alene. Jeg savner noen å være med. Noen å le med. Noen som ser meg for den jeg er, og som ønsker å være sammen med meg. Jeg savner å høre til, ha en identitet.

Så hvor går jeg nå? For frisk til behandling, men ikke sterk nok til å jobbe :-/

Hei alle sammen.
I denne travle førjulstid med baking, handling, gavestyr, husvask å mye annet materielt fokus, er det lett å glemme hva advent og julen egentlig handler om.

Advent er ventetid, og mens mange i de hundre hjem, sitter og venter på pakker, god mat og fine klær. Sitter jeg og venter på bedre tid og samvær med de jeg har kjær. Jeg har jo all verdens tid til vanlig, men det meste av den tiden tilbringes i ensomhet. Alle de plasser jeg skulle vært, alle mennesker jeg skulle ønske jeg kunne vært mer sammen med.
Men alle er så travle, hele tiden skal det skje noe. Mor og far jobber turnus, barna har lekser og fritidsaktiviteter, i helgene er det cup, kamp, dugnad, familiebursdag og for enkelte enda mer jobb.

I et samfunn hvor «alle» er sosiale på nett, er det lett å glemme hvor viktig den «virkelige» menneske kontakten er. Ta seg tid til en prat på butikken, stikke bortom naboen for en kaffe og litt småprat, samle familien og slekta for kaffe og kaker, uten noen spesiell grunn. Hvorfor må alt vi gjør, forsvares, og ha en grunn?

Hva skjedde med å komme overraskende på døren, uten at det er gjort skriftlig avtale to uker fram i tid?
Jeg savner den spontane, uformelle praten, det uforpliktende samværet og et hei, hvordan går det? når vi møtes ved levering/henting.

Julen er tid for ettertanke, og jeg håper vi kan bruke mer tid på hverandre og det sosiale i året som kommer. La ting være ting, hus være hus å prøv å la være å konkurrere om hvem som har den flotteste kalenderen, det reneste huset, den største bilen og de mest talentfulle ungene.

Ta deg tid til de du har rundt deg, vi vet aldri hva morgendagen bringer.

Hvis du ønsker å spre dette, er det bare å dele innlegget.

? Har tjue gode grunna te å stikk av, bare fær. Fornuften rope høyest, d e best å la d vær. Har d helt okei, men du kan alltids få d beir. Ka e d som e greia, ska du aldri bli fornøyd. Må greina værra knåkke, eller kan den værra bøyd? D einast du e sekker på, d einaste du veit. Livet e for kort, te å bare ha d greit. ?

(Charlotte Audestad – Livet e for kort te å bare ha det greit)

 

Føler meg frustrert, fortvilt og utmattet. Stanger hodet i veggen. Kjemper mot destruktive tanker og uhensiktsmessige impulser hver eneste dag. Men det er liksom jeg mot meg. Samtidig skal jeg jo prøve å være mor og kone. Stelle hjemme, fikse til jul, handle gaver, bake småkaker, mate fuglene, smile, le og være sosial i denne fine høytiden vi nærmer oss.

 

Nei takk, gi meg et bjørnehi og ei skinnfell, så møtes vi i april!

I går var verdensdagen for psykisk helse, og i den anledningen deltok jeg lørdag på markering i regi av Mental Helse Melhus. Jeg sto på scenen og fortalte min historie, og nå tenkte jeg å dele lørdagens tekst med dere. (setter pris på alle som leser, kommenterer og deler slik at jeg når ut til flest mulig)

 

Årets tema, fordi livet forandrer seg, handler om så mangt. Det kan være hvordan man går videre etter at man har mistet noen man er glad i, eller hvordan man klarer seg alene når barna har forlatt redet.
Det kan også være hvordan man lever livet, når fremtiden ikke ble som man hadde planlagt og ønsket.
Den siste vinklingen her, er den jeg ønsker å dele med dere her i dag.

Jeg er ei dame på 28år, lykkelig gift og mor til to gutter på 6år. Vi bor i egen bolig på Gåsbakken, guttene går i første klasse på oppvekstsenteret to minutter hjemmefra og min mann jobber som lastebilsjåfør.
Kort fortalt en lykkelig A4 familie, ikke sant? Nei vent litt, hva gjør jeg da? Kanskje går jeg på skole, eller jobber? Neida, jeg gjør nok ikke det. Jeg er «bare» hjemme. Jeg har mer enn nok med å komme meg opp om morgenen og få guttene på skole. To dager i uka kjører jeg til Melhus for å trene med støttespilleren min i kommunen, Frank, men bortsett fra det er jeg «bare» hjemme. Har jeg en god dag får jeg kanskje handlet mat på butikken, eller gjort litt husarbeid. Men innimellom har jeg dager hvor kroppen og hodet er så utkjørt at jeg bare ligger i sengen og sover.

Det er nødvendig å lade batteriene sier Frank! Jeg vil ikke høre på det øret. Jeg er lat, sier jeg! Jeg klarer ikke noe, duger ikke til noe, blir aldri bra nok.
Den filosofien og disse levereglene har jeg levd etter i mange år, og følgene av en konstant negativ tankegang er ikke gode. Du graver deg ned i ei evig hengemyr hvor alt er svart og du er helt uten verdi.

Det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Da jeg var lita hadde jeg visjoner og drømmer for fremtiden, og ingen av de drømmene innebar at jeg skulle bli psykiatrisk pasient i en alder av 14år! Jeg ville gå på skole, skaffe meg utdanning og få meg en godt betalt jobb hvor jeg trivdes med mine kollegaer. Kjøpe meg hus og bil, kanskje hytte på fjellet. Stå hvit brud i en fullsatt kirke og nyte hvert et sekund av oppmerksomheten jeg fikk den dagen.

Sånn ble det altså ikke. I en alder av 6år fikk jeg et brutalt møte med virkeligheten da jeg entret skolebygget for første gang, jeg fikk tidlig lære at jeg ikke var som alle andre. At jeg var verdt mindre og at det ikke var plass til meg i fellesskapet i klassen. Jeg ble utfryst, spyttet på, slått og sparket, og lærte meg tidlig at kroppen min var noe stygt jeg burde hate. Jeg følte at ingen så eller hørte, så jeg søkte trøst hos et familiemedlem. En som viste forståelse, ga meg omsorg og trygghet, og stilte opp når jeg trengte noen å snakke med. Jeg følte meg trygg og «elsket», men det skulle vise seg å være en stor tabbe. Han var absolutt ikke tilliten verdig.

For å gjøre en lang historie litt kortere, kan jeg fortelle at både mobbingen og overgrepene har satt dype spor. Jeg utviklet spiseforstyrrelser i meget ung alder, og har nå slitt med den problematikken i snart 20år. Noen dager har jeg kontroll, andre dager kontrollerer og bestemmer sykdommen alt. Det er slitsomt og utmattende, men jeg holder på å lære og leve med det.

En annen ting jeg jobber mye med er å bearbeide sorgen. Sorgen jeg føler over at jeg ikke er som alle andre. Over at jeg ikke har utdanning og er i vanlig jobb. Jeg velger å si vanlig jobb, fordi jeg faktisk har en jobb, som er minst like krevende som din. Jeg jobber med å akseptere meg selv og mine utfordringer. Med å finne meningen med livet, og å glede meg over de små tingene.

Jeg jobber med å forstå hvem jeg er, både den psykiske biten hvor jeg lærer meg å leve best mulig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men også hvem jeg er og hva jeg liker utenom sykdom og diagnose.

En klok venn spurte meg en dag; hva er en tanke? Jeg må innrømme jeg ble litt tatt på senga med det spørsmålet, så jeg kom ikke på noe lurt å si. Men hun hadde en fin definisjon; en tanke er en setning du sier til deg selv.
Smak litt på den, det gir mening, ikke sant?

Vi kan velge hva vi vil tenke, hvordan vi vil ha det. Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det!

Det siste året har jeg jobbet mye med meg selv, med å omprogrammere hjernen min til å forstå at jeg er BRA NOK! Det er jeg som er min egen dommer. Og dersom jeg skulle dømt mine venner på samme måte som jeg dømmer meg selv, ja da hadde jeg gått en ensom framtid i møte.

Jeg håper at hver og en av dere tar dere tid til å reflektere over min historie, og kanskje kan jeg bidra til at du endrer litt syn på deg selv og innser hva du er verdt.
Livet er i stadig endring, men uansett hva som skjer og hvilke hinder vi møter, har vi alle noe å leve videre for. Kanskje ble ikke livet som du hadde drømt om, men dersom du lukker øynene et øyeblikk og puster rolig ut så vil du kanskje skimte et lys i det fjerne. Dersom du tar deg tid til å leve, føle og akseptere, så vil du nok få se at livet ikke blir så aller verst.

Det er en prosess og det vil ta tid, men med vilje av stål og gode støttespillere rundt seg, kan man klare det utroligste. Jeg har så vidt begynt på min vei til et bedre, mer avslappende liv, og jeg vet det vil komme både oppturer og nedturer. Men da skal jeg prøve å brette opp armene og reise meg igjen, og en dag vil jeg nå toppen og kan si til meg selv; jeg greide det! Jeg er BRA NOK!!

screenshot_2016-10-11-08-53-52

Mye og mangt kan sies om å bo på bygda, og enkelte vil nok hevde at folk er for nysgjerrige og at miljøet på små plasser er alt for gjennomsiktig. «Naboen ser deg, uansett hva du gjør.» «Hvis du ikke husker hva du gjorde i går, spør på butikken, de vet det nok.»

 

Vet du hva? Jeg finner trygghet i å bo i ei lita bygd, og jeg tør påstå at dersom du leter vil du helt klart finne flere fordeler enn ulemper med å bo her. Siden det er få innbyggere her så er det ikke til å unngå at man møter hverandre innimellom, enten på butikken, skolen eller på forsamlingshuset. Siden «alle kjenner alle», så gjør vi best i å lære og leve MED hverandre. Joda, alle har vi personer vi ikke går like godt overens med, men hvorfor la det ødelegge dagen?

 

Vi skal leve sammen, prøve etter beste evne å bygge oss et liv her, og skape ei fremtid for våre barn. Jeg føler vi tok det rette valget da vi kjøpte hus her sommeren 2013. Guttene har hatt fine år i barnehagen, har blitt godt kjent med de andre barna og er helt klare til skolestart til høsten. Vi voksne begynner også etterhvert og få meget god kontakt med de andre foreldrene og jeg gleder meg til alt vi skal få oppleve sammen de kommende årene.

 

Her på Gåsbakken føler jeg meg hjemme. Vi, som familie, blir sett, hørt og ivaretatt. Og jeg føler meg ganske trygg på at guttene vil få en fin oppvekst her.

 

Takk for at vi får være en del av et godt og inkluderende samfunn!

Screenshot_2016-02-04-22-03-54

Har du tenkt på hva som kreves for at DU skal få kjøre på fine, bare veier hele vinteren? Hvor mange timers arbeid det ligger bak en snøfri E6 i Sør-Trøndelag vinteren gjennom? Hvor mye mannskap og utstyr som står parat til å hive seg ut på veien tvert snøen melder sin ankomst? Eller er du blant de som stadig irriterer deg over å måtte havne bak en av de pokkers, treige brøytebilene som «aldri» slipper forbi trafikken? Kanskje er du blant de som ringer kommunen eller SVV for å klage på dårlig brøyting eller glatte veier?

 

Her en kveld var alt duket for en fin kjærestekveld, ungene var lagt og matlagingen var godt i gang. Og så kom telefonen: Det styggsnør på E6 igjen! Mao nok en brøyterunde på min kjære, og vips var settingen på kjøkkenet byttet ut fra denne:

Screenshot_2016-02-04-22-03-29

Screenshot_2016-02-04-22-03-41

Ingen tid til mat, bare å hive på kaffen og komme seg ut døren.

Kravene på veiene her omkring er ganske så strenge med tanke på friksjon, E6 for eksempel skal til enhver tid være bar, mao ingen snø og ingen is. Bak ethvert tiltak som gjennomføres ligger det nøye vurderinger, de har strenge regler å forholde seg til både med tanke på tidsintervaller, salting, grusing, brøyting og ikke minst preventivt arbeid.

 

For en drøy måned siden var det jul, og de aller fleste ønsket nok å tilbringe tid med venner og familie, kanskje reise bort på hytta eller et annet sted. Vi er ikke noe annerledes vi heller, innerst inne hadde vi nok håpet på ei stille og rolig jul på hytta i ro og fred. Men akkurat denne jula var det vår tur til å ha vakt. Det betyr at vi til enhver tid måtte ha oversikt over værmeldingene og alle turer «vekk fra hjemmet» måtte være nøye gjennomtenkt. Det er ikke noen krise og ikke noe vi klager over. Men tenk gjerne litt på hvem som sitter i de «helsikes» lastebilene dere møter langs Norges veier og tenk på hvor viktig jobben de gjør er for oss alle. Og ikke minst, det er ikke den ene sjåføren du havner bak som er skyld i at du kommer fem minutter for sent til jobben din. Hadde det ikke vært for ham eller henne, er det ikke sikkert du hadde kommet fram i det hele tatt.

Screenshot_2016-02-04-22-04-05

Over hele Norge er det mange familier som legger planer på is i tilfelle en i familien plutselig må ut på jobb. I firmaet som min mann er ansatt i, femdobles arbeidsstokken vinterstid. Det kreves en del utstyr og enda mer mannskap for å møte kravene som er satt. Og uansett hva som gjøres eller hvordan det gjøres, blir det aldri bra nok for alle. Noen mener det saltes for mye, andre for lite. Noen mener salting skulle vært helt forbudt og enkelte bilister skjeller ut brøytesjåførene bare så øra flagrer. Men tror du virkelig det er opp til hver enkelt sjåfør å bestemme om det skal saltes eller ikke? Tror du ikke det kommer retningslinjer og regler fra høyere hold? Og når folk ønsker å kjøre med samme kjørestil sommer som vinter, så må det jo tiltak til. For det er visst ikke snakk om å vise hensyn og kanskje slakke på farten når vi er midtvinters. Er veien svart, så er det klampen i bånn. Jeg lurer på hvor mange dager det hadde gått før vi hadde fått den første alvorlige ulykken på E6 dersom vi nå skulle gått tilbake til hvite, normale vinterveier?

Screenshot_2016-02-04-22-04-24

Så vær så snill, vis litt hensyn. Traktoren eller lastebilen ligger ikke der for å gjøre deg forbannet, men derimot for å forbedre din kjøreopplevelse og øke sikkerheten din langs veien. Grunnen til at han eller hun ikke svinger til side for å slippe forbi trafikken hver gang det danner seg litt kø, er at for å holde tidsfristene og få flyt i snøryddingen må de holde hjulene i gang. Dersom de ikke får fjernet snøen fort nok eller det blir glatt fordi de var for sent ute med å salte, ventes sanksjoner. Og det er ikke snakk om en tusenlapp eller to, men gjerne på titusenvis av kroner!

Er du klar over hvilke oppgaver som kommer i tillegg til å fjerne snøen og salte veiene? Brøytestikker må resettes, busskur må måkes fri for snø, trafikkskilt må være snøfri og godt synlige (innen 24t etter endt snøfall), blandeanlegget må vedlikeholdes, rengjøres og etterfylles. I tillegg må et par av bilene strippes for utstyr med jevne mellomrom for å kunne brukes til transport av grus og salt, når lagrene nærmer seg tomme. Alt dette er oppgaver som jeg og du ikke ser, men som tar mye tid og ressurser for å gjennomføre. La oss sette pris på jobben brøytemannskapene utfører istedenfor å forbanne de nord og ned! De er her for en grunn!

 

Screenshot_2016-02-04-22-04-14 Og sist, men ikke minst, vis omtanke i trafikken. Vi lærte alle å kjøre etter «HAV» prinsippet: Hensynsfull – Aktpågivende – Varsom! Prøv det, det er ikke så dumt 😉

 

Takk for at du tok deg tid til å lese, bruk gjerne kommentarfeltet til å si din mening om saken, men vær saklig og unngå personangrep!

 

(alle bilder av lastebiler og annet utstyr er lånt fra Jostein Jarl Grus og Gras, ved fotograf Vegard Dammen)

Vi har gjennomført en lang og koselig søndagsfrokost, alle fire!

Dette er sikkert noe de fleste av dere tar som en selvfølge, å spise frokost sammen, men her i huset er dette sjelden kost.

Stort sett sitter jeg med havregrøt og kaffe i en stol, guttene med brød og yoghurt i sine stoler og Jon Ståle drøyer maten til litt utpå dagen.
Men idag kokte vi egg og dekket på og spiste en koselig frokost rundt spisebordet.
En koselig start på en ellers grå søndag.

Håper dere får en fin søndag!

«Hvorfor kommer du og henter oss så tidlig?»

To par øyne i rødmussede fjes kikker spent på meg idet jeg kommer inn porten til barnehagen. Begge er i aktiv lek med jevnaldrende kamerater, men får det plutselig travelt med å avslutte leken og komme meg i møte. Etter en rask klem til begge to kommer barnehagens leder gående mot meg.

«Hei», sier jeg forsiktig. «Jeg vet barnehagens kjernetid er til 14, og at klokken nå bare er 12:30, men idag har jeg en god dag så jeg tenkte å hente tidlig for å ha med meg guttene å lage muffins.»

Måten hun ser på meg og smilet hun sender sier meg at dette er helt i orden. «Min mening er at barn har det bra med foreldrene sine, selv om klokken ikke er 14 enda», sier hun leende. Vi snakker litt videre om løst og fast, og hun er glad på mine vegne for at jeg har en god dag.

Idet jeg tar med meg guttene og drar hjem, vet jeg at vi er heldige. Vi har en trygg og god barnehage, med en stabil ramme av ansatte og en liten barnegruppe. De ser hvert barn og lar alle få drive på med sitt. Og ikke minst, de ser oss, foreldrene! Det er aldri vanskelig å ta opp noe med de ansatte, enten det er ris eller ros. De stiller opp, gir meg råd og ivaretar, både meg og barna, på en fantastisk måte.

 

Vi kom hjem, hunden ble luftet og muffins ble bakt. Pannekakerøra står til svelling og min kjære kom nettopp inn døra. Alt tegner til å bli en fin ettermiddag, og selv om jeg begynner å kjenne det i hodet, så er det verdt det.

Jeg har skapt minner og jeg har fått mine barn til å smile!

 

Jeg sitter og leser på statistikken på bloggen min. 20 besøkende så langt i dag. 15 fra Norge, 1 fra Spania og 3 fra USA. Hm, men det blir jo ikke 20? Det blir jo bare 19!

Når jeg har oppdaget dette blir alt annet uvesentlig. Både tid, sted og rom forsvinner og bare disse tallene opptar hodet mitt. Jeg satt nettopp og snakket med min mann, men ikke spør meg hva vi snakket om. Jeg husker ikke.

Jeg ble så satt ut av denne «feilen» eller hva jeg skal kalle det, at ingenting annet betyr noe.

Absurd sier du? Mulig det, men sånn er det for meg.

 

Her om dagen satt jeg på kontoret til ene behandleren min. Solen skinte, og de automatiske persiennene var nede. Men en av «pinnene» vendte motsatt vei av de andre! Krise! Hele samtalen vår stoppet opp, og vi kom ikke videre før jeg hadde fått en nøye forklaring på hvordan systemet med persiennene fungerte og at det var fysisk umulig for han å justere «pinnene» manuelt! Da først klarte jeg å roe meg såpass at vi fikk penslet inn på det vi egentlig skulle bruke tiden vår på.

 

Dette handler ikke om å være uinteressert, ufokusert eller ukonsentrert. Det er bare sånn jeg er. Tenk på det neste gang du snakker med meg, for det gjør jeg!

 

Jemy 25.07.2015

Tiden leger alle sår, sies det. Så når kan jeg forvente å glemme? Når blekner minnene?

 

Mer enn ti år har gått, siden du sist la hånd på meg. Ti lange, slitsomme år. Men det er ikke over, ikke enda. Fremdeles kan jeg stivne til ved uventet berøring, kjenne hjertet hoppe over et slag når jeg går i byen og ser noen som ligner på deg. Det hender seg jeg våkner med et hyl, et stille hyl, som ikke unnslipper leppene mine. Puta blir våt av salte tårer, tårer fylt med bitterhet, sinne og skam. Som et lyn fra klar himmel kommer alt tilbake til meg, plutselig er jeg tilbake der alt hende, jeg kjenner lukten av deg, ser de intense øynene dine og hører de ordene jeg hater mest på denne jord: Er dette ekkelt? Det er ikke farlig, jeg vil deg bare godt.

Du lot MEG, ei lita jente, «avgjøre» om dette var ekkelt eller ikke! Du fikk MEG til å forbinde nærhet og kjærlighet med skam og hat. I starten skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, hva som foregikk. Du var jo bestandig så snill og grei mot meg, du lyttet til alt jeg sa, støttet meg og var der når jeg følte hele verden var mot meg. Jeg stolte på deg, viste deg tillitt, og hva er takken? Du ødela meg! Du fikk meg til å føle at det var greit det du gjorde! På grunn av deg har jeg nå problemer, store problemer.

Jeg har en mann som elsker meg, jeg var heldig, fant kjærligheten i ung alder. Vi har vært sammen i over 8år nå, gift i mer enn 6 av de. Men den dag i dag er du og dine handlinger en del av meg. Takket være deg går min mann på tå hev, for å ikke gjøre noe som trigger minnene og tankene.

Hvorfor gjorde du dette? Og hvorfor holdt det ikke med en gang? Hvorfor måtte du gjenta de samme handlingene gang på gang, år etter år? Jeg håper du lider som meg, at du angrer bittert på dine handlinger. Men hvorfor skulle du? Saken endte med henleggelse, sånn som slike saker ofte gjør. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Min advokat fortalte meg at ordlyden der var viktig, at det i seg selv var en seier. Henlagt på grunn av bevisets stilling fortalte at domstolen trodde på meg, men kunne ikke dømme gjerningsmannen fordi bevisene ikke var sterke nok. Vel og bra dette, på papiret, jeg ble trodd, hurra! Men hva hjelper det? Ingen papirer i verden kan gjøre dette ugjort! Ingen dom i verden kan heller rettferdiggjøre det du gjorde.

Nå jobber jeg hardt hver eneste dag, men å overbevise meg selv om at jeg fortjener et godt liv. At det ikke er min skyld det som hendte. Men jeg har flere enn en gang tenkt på hva jeg gjorde galt. Om jeg oppmuntret deg til dine handlinger ved å betro meg til deg om mine egne problemer. Om det var min skyld at du rørte ved meg på steder solen ikke skinner, om det bare var din måte å vise godhet på? Men nei, konklusjonen er; det var ikke min skyld!

 

Jeg håper å en dag kunne gå med hodet hevet og elske kroppen min for det den er, og igjen kjenne at det er MIN kropp!

 

 

 

Jemy 16.03.2015