De aller fleste har nok god erfaring med dørstokkmila, men akkurat nå er det ikke den som er min største utfordring. Den lengste mila jeg har er nok kjøleskaps-mila. Fra jeg står opp, til jeg legger meg er jeg ikke inne på kjøkkenet mer enn nødvendig. Jeg har funnet ut at jeg allerede nå begynner å bruke aktivitet, ærender og lignende for å unngå å spise. Kjøkkenet er som et stort svart hull og hele kroppen gjør sterk motstand når jeg tenker at NÅ bør jeg finne meg noe mat. Kaffe og drikke går greit, maten er det verre med.
Når jeg ser meg i speilet er jeg sikker på at jeg kan peke ut i detalj hvor vektøkningen har lagt seg på kroppen. Jeg ser konturene av hoftebein, ribbein og kragebein er i ferd med å forsvinne og erstattes med fett! Jeg merker at jeg kan sitte lengre på en pinnestol nå enn før jul, uten å få vondt. Buksene strammer mer rundt mage og lår, og magen er ikke lengre innhul. Alt dette tyder på at vekta går opp. Det er sikkert bra med vektøkning, men det skremmer meg. Noe innmari! Alt det trygge og kjente er på en absurd måte godt, nettopp fordi det er trygt og kjent. Jeg føler meg helt fortapt nå, når jeg verken kan bruke maten eller selvskadingen til å regulere følelsene, til å skape kontroll i situasjonen. Hvorfor føler jeg meg som Bambi på isen tvert ting er utenfor min kontroll? Og hvorfor må vekta gå oppover og oppover?!
Ikke misforstå, jeg vil veldig gjerne bli frisk. Men jeg har en enorm redsel for å bli tykk! Det er absolutt ikke noe galt med tykke mennesker, og jeg har ikke noe imot de. Men JEG må ikke bli tykk! Jeg vil ikke opp i vekt, men jeg vil spise sunt og ha et normalt, avslappende forhold til mat. Jeg ønsker å dra på kjærestekveld som innebærer et restaurant besøk, jeg vil gjerne invitere venninner på ost, kjeks og vin og jeg vil vise ungene at mat er noe koselig. Men akkurat nå er jeg ikke i stand til noe av dette, nettopp fordi mat er (føles som) min verste fiende!
Jemy 14.04.2015