Hvert vårt liv, like mye verdt

Jeg er heldig jeg, som får gå hjemme på Statens bekostning. Som får sove så lenge jeg vil hver dag. Som får late meg og gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil.

 

Jeg er heldig jeg, som ikke har andre folk å forholde meg til på dagtid. Som er fri og frank fra jeg har levert guttene i barnehagen og til de hentes igjen. Som kan legge meg å sove midt på dagen om jeg vil!

 

Vet du hva? Jeg synes du er heldig!

Du som våkner lettere panisk i det vekkerklokka ringer kvart på 6. Som må løpe gjennom dusjen mens veslejenta sitter og gjør sitt fornødne på do. Du som har armer som en blekksprut. Som smører matpakke mens du pusser tennene og i tillegg pakker både veske og barnehagesekk.

 

Du som haster i vei til barnehagen allerede før du har vært oppe en time. Som kommer heseblesende inn på kontoret ditt i god tid til klokka 8. Til tross for at du bor drøye 5mil unna jobben, er du bestandig ute i rett tid. Rekker til og med en kaffekopp før du begynner på dagens arkiveringsbunke.

 

Hele dagen sitter du der, jobber iherdig. Har kontakt med mennesker, både kunder og andre kollegaer. Du er en del av noe, du bidrar til samfunnet, spiller en rolle. Kanskje har dere felles lunsjpause, hvor du og din kvinnelige kollega ler høflig av den tørre vitsen Anders dro. Til tross for at dere har hørt den mange ganger før.

 

Så i det klokka nærmer seg halv fire tikker det inn ei melding på telefonen din. «Kan du hente i barnehagen? Overtid på meg.»

Et raskt blikk bort på sjefen gir deg forståelsen du trenger. Et kvarter senere tar du jakken over skulderen og veska i hånden og haster hjemover. Parkerer ved barnehagen like før stengetid, og får med deg vesla mer eller mindre velvillig hjem.

 

Vel hjemme blir det hurtigmiddag nr1, pølse i brød, sånn at dere rekker dagens korøvelse. Heldigvis slipper du å tenke på kveldsmat, for det får ungene etter øvelsen. Korøvelsen foregår så klart i nabobygda så nå er det tid for enda mer kjøring, heldigvis er det bare en dag i uka tenker du kanskje. Klokken halv åtte stuper dere inn utgangsdøra hjemme. Nå er det rett på badet, på med pysj og pusse tenner.

 

Snuppa i seng og du godt plantet i sofaen. Vel vitende om at dette er livet og at det ikke er noe problem å få dagene til å gå.

 

Et par gater bortenfor dere bor vi. Jeg har all verdens tid til rådighet. Jeg vil så mye, men klarer så lite. Det lille jeg gjør, koster mer enn de fleste får se. Da er det lett å dømme, dra konklusjoner uten å vite fakta.

 

Jeg skulle gitt mye for å fått leve i tidsklemma. Jeg vil også ha en jobb, være en del av noe, være sosial. Bety noe for andre enn bare familien min.

 

Vel det siste er ikke helt sant, jeg betyr mye, for mange. Og jeg har en jobb. En seig, hard og tidkrevende jobb som nekter å si meg opp. Som tar alle mine krefter og all min tid. En jobb jeg må stå i, dersom jeg noensinne skal få muligheten til å prøve meg ut i arbeidslivet igjen.

 

Jobben min er å bli frisk. Lære meg å lytte til kroppen. Ta vare på meg selv og familien min. Lære meg å leve, på nytt, i sakte tempo. Lære meg å høre, se og føle. Tørre å kjenne på følelsene, tørre å være meg selv å ta plass. Vite at jeg fortjener min plass her på jorden. Jeg fortjener omsorgen jeg får fra mine venner og jeg er god nok, som jeg er!

 

Så kanskje burde vi alle, sette mer pris på hva vi har. Slutte å sammenligne oss med hverandre, for lite vet vi hva som skjer bak lukkede dører.

 

Takk for at nettopp DU viste meg noe viktig ved livet! Alle har vi hver vår jobb og vi gjør så godt vi kan <3