Så var vi her igjen.
Enda en gang lot jeg ting gå alt for langt. Enda en gang mistet jeg kontrollen.
Jeg ville bare få litt ro og fred. Litt alenetid, vekk fra tankene og kaoset inni meg. En kilo ble til to. To ble til fem. Fem ble til syv. På en måned.
Det var ikke dette jeg ville. Jeg ønsket bare å bedøve. Bli bedøvd. Kjenne mestring. Føle kontroll. Dempe smerten.
Som så mange ganger før, slo planen min feil. Til og begynne med er det godt. Man føler seg sterk, glad. Ja, nesten ruset.
Men etterhvert forsvinner alt dette. Mye vil ha mer, og man setter seg nye mål. «One more pound, and I’ll be thin. Two more pounds, and I’ll win.»
Det er ikke sånn det fungerer. Man blir blind for sannheten. Man mister alt av sunn fornuft og urhjernen tar over. Kroppen bruker det lille den får av næring til å holde organene i gang. Hjertet og lungene får drivstoff først, og til slutt kan det hende hjernen får litt. Dersom det er mer å ta av.
I mitt tilfelle er det ikke det. Der ligger nok muligens litt av forklaringen til den tunge depresjonen som har herjet i det siste.
I går fikk jeg et ultimatum. Akkurat hva som ble sagt, trenger ikke å publiseres. Men det var av såpass alvorlig karakter at jeg visste hva jeg hadde å gjøre idag.
Jeg tok et valg. Jeg ba om hjelp. Jeg gråt mine bitre tårer og la alle kortene på bordet. Og jeg ble hørt!
Jeg ble tatt alvorlig. Og nesten før jeg skjønte ordet av det satt jeg i samtale med en lege for å planlegge en innleggelse. En liten timeout. Ei lita uke til å fokusere kun på meg selv. Prøve å få i meg næring. Lade batteriene og sammen med behandler legge en plan videre.
Mandag kl 13 er oppmøtetidspunktet. Jeg gruer meg. Innleggelse i seg selv er ikke noe nytt for meg. Men det å be om hjelp, be om en pause uten at jeg er suicidal! Det er nytt.
Det føles både godt og skremmende. Blir rart å være borte. Vekke fra mann og barn. Og jeg har egentlig ikke lyst, men jeg har innsett at det er helt nødvendig nå.
Man trenger styrke for å skjule sine følelser.
Man trenger mot for å vise dem.
(Ukjent)
