Idag velger jeg og publisere et gammelt innlegg. Veldig enkelt skrevet, men jeg håper det gir dere forståelse av hvordan det føles å være «fanget» i en spiseforstyrrelse. Denne teksten skrev jeg på vårparten i 2001, altså da jeg gikk i 8.klasse. Det er litt skremmende å lese og føle at mye av dette stemmer enda, men jeg har så smått begynt å jobbe meg ut av det nå. Sakte men sikkert, ett skritt av gangen.
Stemmene
«du er dum»
«du er stygg»
«du er feit»
Der er de igjen
Stemmene
De forlater meg aldri
Jeg hører de hele tiden
Om og om igjen
Jeg blir gal
Begynner snart å tro de har rett
«Jeg er dum»
«Jeg er stygg»
«Jeg er feit»
Nå har de overbevist meg
Stemmene
De klarte det til slutt
De fikk ønsket sitt oppfylt
Nå har de nådd sitt mål
Hva blir det neste?
«Du må gjøre noe med det!»
«Hva må jeg gjøre?»
«Du må studere for å bli klok»
«Du må sminke deg for å bli pen»
«Du må slanke deg for å bli tynn»
Greit, nå vet jeg hva jeg må gjøre
Da er det bare å starte
Stemmene har jo fortalt meg hva jeg må gjøre
Som alltid
Jeg er ikke meg selv lenger
Eller jeg er meg selv
Men det er ikke jeg som bestemmer
De bestemmer over meg
Stemmene
Som alltid er det de som vinner
Stemmene
