Stikkord: motløs

Stillhetens (u)ro

jemy

Jeg er her

Jeg lever

Jeg holder hodet over vannet

Fyller dagene med aktiviteter, planer og avtaler

For å overleve

Slippe å tenke og føle

Jeg trives best sånn

Når jeg går på akkord med meg selv

 

Hvorfor er alt så skummelt?

Hva er galt med å sette seg ned og bare være?

 

En tanke streifer forbi i det jeg haster videre til neste avtale. Ikke nå! Jeg sluker et par super kaffe, som for å drukne tanken. Jeg orker ikke forholde meg til livet, til virkeligheten min. Hver gang jeg begynner å tenke, reflektere over livet, blir jeg overmannet av en øredøvende håpløshet. Jeg føler meg motløs, verdiløs og utilstrekkelig. «Alle» andre studerer eller jobber, har hendene fulle med meningsfulle ting. Mens jeg, hva gjør jeg? Jeg er BARE mor, kone og pasient. Hva om dette er alt? Hva om livet mitt ikke blir annerledes, noensinne?

 

Jeg holder det ikke ut! Derfor haster jeg hit og dit, som en annen jojo. Jeg vet det ikke lønner seg, i det lange løp. Jeg vet dette, i utgangspunktet, er veien som fører rett til veggen! Men på denne måten utsetter jeg det uunngåelige litt til, kjøper meg litt mer tid.

 

Jeg skal sette meg ned og ta en pause, koble meg på igjen, men ikke enda. Kanskje i morgen, eller neste uke? Nei vent, vi venter til sommeren, det er en fin tid å leve i.

 

Snapchat-5549009728878507735

Ett skritt fram, to tilbake. To skritt fram, ett tilbake

jemy

For en drøy uke siden var jeg klar til å gi opp. Alt jeg ønsket meg var en enveisbillett til en øde øy. På den måten kunne jeg leve i min egen lille, absurde boble av trygghet og destruktivitet uten å skade andre rundt meg. Jeg tenkte at både min mann og mine barn hadde det bedre uten meg, fordi jeg hver dag var vitne til hvor mye smerte jeg påførte de. Som jeg har skrevet før; dette er min kamp, ikke deres.

Jeg distanserte meg fra alt og reduserte kontakten med min psykiatriske sykepleier, fysioterapeuten og psykologen. Helt til sykepleieren uventet ringte meg en dag og sa de rette tingene på det rette tidspunktet. Da var det som om et lys ble tent. Han hjalp meg med å sette ting i perspektiv, grave fram litt godt gjemt motivasjon og til å finne små lysglimt i hverdagen. Det største jobben må jeg så klart gjøre selv, men jeg må si det er gull verdt med gode mennesker i hjelpeapparatet. Mennesker som ser deg, selv når du prøver å gjøre deg usynlig. Mennesker som tør å spørre en gang til når du for ente gang svarer at alt er bra.

Så nå er jeg her igjen, brettet opp armene og på ny klar til kamp. Den siste uken har kostlisten hengt på kjøleskapet og minnet meg på normaliteten i det jeg spiser. Jeg har igjen begynt å føre matdagbok og er fast bestemt på å klare det. Det er vel normalt at en sånn kamp inneholder både oppturer og nedturer, utfordringen min blir å takle nedturene som kommer. Å innse at en eller to dårlige dager ikke er det samme som om kampen er tapt.

Nå sitter jeg her og småtripper. I helga skjer det noe jeg har sett fram til i flere måneder. Jeg og Jon Ståle skal til Sunndalsøra og hjelpe til på hundeutstilling og guttene skal være hos besteforeldrene på Hovin. Gjett om jeg gleder meg! Bagen er pakket med alt fra singlet til ullundertøy og regnjakke. Og i guttenes bager ligger det både vinterdress, fleece, ull, joggeklær, joggesko, regntøy og vinterstøvler. Jaja, sånn er det å bo i Trøndelag. På tirsdag hadde vi strålende solskinn og 17 grader, i går kom det 10cm nysnø og et par kolleger av Jon Ståle måtte ut på brøyting! Vi våknet også i dag til et tynt snølag, men jeg ser sola er i ferd med å bryte gjennom skylaget så snøen smelter nok snart.

Tusen takk til dere som følger min kamp, jeg setter stor pris på all støtten jeg får. Og dersom dere har ris eller ros til meg er det bare å ta kontakt.

Jemy 24.04.2015