Det er søndagskveld og huset har falt til ro. Guttene sover omsider etter flere timer tull og tøys på soverommet. De er spente. Om to dager er det 1.desember og mormor kom idag innom med pakkekalender. Daniel var nærmest utrøstelig ikveld da han fikk forklart at han må sove to netter til, før første pakke kan åpnes. Det ble litt lettere da han forsto at etter de to nettene får han åpne en gave hver dag fram til julaften.
Jon Ståle har dratt på jobb, en aldri så liten salt runde må til for at folk skal komme seg trygt til jobb imorgen tidlig. Jeg berømmer han og de andre som holder veiene fine dag og natt. Sove når de har sjansen og bli oppringt midt på natten for å dra på jobb. Og uansett hva de gjør eller ikke gjør, så er det sjelden skryt å få. Enten så kjører de for sakte og er i veien, ellers så er de ikke ute ofte nok/raskt nok. Brøytebilene – alle vil ha de, men ingen vil se de!
Selv ligger jeg her og funderer. Går tilbake i tid, i tankene mine. Prøver å finne opprinnelsen til alt dette. Hvordan kunne det ha seg at jeg, som kommer fra en matglad familie, endte opp i demonens verden? Hvor alt jeg gjør, sier, tenker og føler blir veid? Hvor jeg må fortjene å spise? Hvor jeg ikke kan unne meg selv å være glad, dersom vekta har gått opp?
Hvordan kan det ha seg at jeg får klump i halsen og må tørke en tåre når guttene forsiktig ytrer ønske om å bake til jul? Selv her jeg ligger og skriver handleliste, stiger pulsen. Hvorfor er mat så farlig?
Her om dagen hørte jeg en debatt om folkehelsen i landet vårt og at norske barn og voksne blir stadig tykkere. Debattantene diskuterte ivrig seg i mellom hva som kunne og burde gjøres for å snu denne utviklingen. En ting jeg bet meg merke i var dette: Spiser du for å overleve? Eller lever du for å spise?
Jeg tilhører definitivt den første kategorien. Jeg spiser med øynene, ørene og nesa. Jeg saumfarer nettet etter oppskrifter. Går timevis i butikken og drømmer meg bort. Ser på utallige mat program og ønsker å gjøre som de kokkene der. Lage mat. Lage god mat og nyte det. Forholde meg til mat med glede og entusiasme. Kose meg, med mat.
Jeg har så mange drømmer og ønsker. Men enn så lenge drukner de. I salte tårer fra øynene mine.
Hvis bare…
