Jeg er god nok!

Noen ganger når jeg går alene i skogen kommer tankene. Det overveldende mørket kommer snikende, som en klo griper det om meg. Mens andre ganger kommer lyset fra uventet hold. Det kan være en kollega som ringer, en venn som gir en uventet klem eller bare noen som sier hei på butikken. Å føle at man er noen, at man betyr noe for et annet menneske, gjør godt. Det å bli sett og få rosende ord når man har mestret noe vanskelig, kan gjøre dagen, og også livet, mye lettere.

Denne uken har jeg vært på kurs. Et etterutdanningskurs alle yrkessjåfører må ta hvert femte år for å få lov til å fortsette å gjøre jobben sin. Det er ingen underdrivelse å si at jeg grudde meg. I flere uker har jeg hatt vondt i magen. Tanken på å sitte i samme klasserom som aktive yrkessjåfører en hel uke, har virket skremmende. Hvem er de? Hvor mange er de? Hva vil de tro når en som meg dukker opp der? Hvordan er instruktørene? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Og sist men ikke minst hva vil de mene om kjøringen min? Jeg som kjørte opp for lastebil for ti år siden, men knapt har 2 aktive år i yrket. Jeg som er skjør som et aspeløv. Jeg som føler meg nederst på rangstigen, jeg som i alle de år har fått høre at jeg er mindre verdt enn dritten under skosålen din.

Jeg har også fått passet mitt påskrevet av både arbeidsgivere og kolleger. Du er for treig, du kjører for sakte, du er for usikker, du er pinglete, du vasker bilen feil, du bruker for mye såpe, du bruker for lite såpe. Du duger ikke! Jeg har blitt filmet, tatt bilder av, baksnakket og ledd av. Jeg har satt meg i bilen, redd for å tabbe meg ut og få mitt neste feilgrep spredd utover sosiale medier.

Dette har preget meg mer enn jeg våger å innrømme. Jeg har følt meg mislykket, følt meg som en byrde. Jeg har skammet meg over at jeg har fått førerkortet dekt av staten, jeg som ikke har sterk nok psyke til å utføre jobben min. Jeg har i lang tid vært usikker på om jeg noen gang vil være i stand til å jobbe igjen, være en del av samfunnet, få bidra og ha min plass hos en arbeidsgiver.

Hvordan jeg skal fortsette dette innlegget nå, vet jeg ikke helt. Nå sitter jeg her, i et rom fult av kaffedrikkende, skravlende sjåfører. Jeg er straks klar for siste kursdag.

Sliten, men fornøyd. Å være i et klasserom 8 timer med 15 andre personer hver dag, tar på. Jeg er jo vant til å være hjemme, alene. Men takket være flinke, tålmodige og rolige instruktører har jeg klart å være der. Jeg ble sett, hørt og forstått. Jeg bestemte meg allerede første kursdag for å snakke med instruktørene. For meg så fungerer det best å legge alle kortene på bordet, fortelle litt om hvem jeg var og hva jeg står i. Det skulle vise seg å være smart. Tilbakemeldingene jeg har fått, både på holdningene og meningene mine, men også kjøringen min, har gitt meg troen på at jeg kanskje har en fremtid som yrkessjåfør. Kanskje ikke denne måneden, kanskje ikke i år, men en gang skal jeg komme dit.

Jeg har en arbeidsgiver som tror på meg, en befrakter som ser meg og gode kolleger som løfter meg opp når jeg er nede.

Så enn så lenge får jeg ta tiden til hjelp, fokusere på egen helse og samtidig ha en fot innenfor. Å kjøre litt når kropp og sinn spiller på lag er bedre enn ingenting.

Jeg er god nok!