Jeg løper på ugjestmilde stier i skogen, og snubler i røttene som ligger skjult under det ferske høstløvet. Langflat og lettere fortumlet ligger jeg der, mens hodet prøver og orientere seg. Jeg vil reise meg, men føttene lystrer ikke. Det er som om all kraft har forlatt kroppen min.
Men så med ett får jeg øye på en liten skapning, et lite fnugg av liv og håp. Like foran meg sitter en liten frosk. Den betrakter meg med store, spørrende øyne. Står der, helt i ro.
Sakte, men sikkert kommer jeg meg opp i sittende stilling mens jeg fisker mobilen opp av lomma. Frosken er der fremdeles, venter tålmodig på meg. Først etter at jeg har tatt bilde, hopper den videre. Ut av stien og inn i skogen.
Der og da tenkte jeg bare at jeg var heldig som fikk et så fint bilde av en søt, liten krabat. Men nå i kveld sitter jeg med en følelse av at den frosken ville lære meg noe. Muligens et eller annet om å ha tålmodighet og tro på seg selv og andre.
Dagens siste tanke er: Dersom man er rolig, tålmodig og tar ett skritt om gangen, så kan man med god støtte klare det meste her i livet!