Idag grudde jeg meg litt til leveringa i barnehagen, for hvordan jeg ville bli møtt. Det er noe med det, å skulle komme tilbake til hverdagen. Når «alle» vet jeg har vært innlagt…
Det viste seg fort at bekymringen var totalt bortkastet. Jeg ble møtt med klemmer og gode ord både fra ansatte i barnehagen og foreldre.
Å stå i garderoben når en mor kommer bort til meg, legger armene sine rundt meg og sier; så godt å se deg, du er ofte i tankene mine! Den følelsen er helt fantastisk. Takk for at dere leser og bryr dere. Av og til så kan den klemmen i garderoben utgjøre forskjellen mellom en dårlig og en god dag for meg.
Takk for at dere ikke vender meg ryggen, når jeg viser meg fra min svakeste side. Jeg er jo fremdeles meg selv. Den samme dama med den dårlige humoren som alltid ler på feil tidspunkt. Hun som snakker mye til vanlig, og enda mer når hun blir nervøs eller stressa. Alt dette er inni meg en plass, men i dårlige perioder får ikke de positive egenskapene like stort spillerom som ellers.
Jeg vet en del av dere som møter meg nå ikke er helt sikre på hva der kan si eller gjøre. Noen av dere sier det rett ut at dere ikke helt vet hvordan dere bør møte meg. Vet du hva? Vær deg selv! Jeg elsker å se deg smile og le. Og dersom du ikke finner ord, så husk at en klem sier mer enn tusen ord. (Jeg vet det ikke er sånn ordtaket er, men for meg passer dette bra.)
Så til alle dere jeg møtte før helga, i helga og idag. Takk, dere gjør hverdagen min lysere. Dere er også grunnen til at jeg ikke angrer på min åpenhet rundt vår situasjon.
Takk for at dere ser meg, vit at jeg ser dere også og jeg kommer sterkere tilbake med tiden.