Så var det på’n igjen. Fire nye uker på RKSF Stjørdal. I seks uker nå hadde jeg klart å fungere greit hjemme. Iallefall sett utenfra. At jeg innvendig følte meg som en småspurv på speed, var det få som visste. Men sånn var det altså, høyt oppe og lavt nede. Hele tiden på farten, på flukt, fra meg selv og mitt innerste. På rømmen fra mitt fengsel, min kropp.
Du og dine venner mener det godt. Med søte smil, små kommentarer og et vennlig klapp på skuldra. En uskyldig kommentar på butikken forandrer seg til en udetonert atombombe når ordene entrer øregangen min. Utvendig smiler jeg og sier takk. Innvendig ser bildet helt annerledes ut. Ordene analyseres, veies og måles. De vris, vendes og smakes på.
Dommen er klar. Jeg liker ikke ordene dine. Jeg blir kvalm. Jeg føler forakt og avsky. Den stramme jeansen rives av i et forrykende tempo og den sorte joggebuksa i størrelse XL kommer på igjen. Mitt telt. Mitt fort. Ingen skal komme inn. Ingen skal få se og mene noe om meg og min kropp. Den er stor, uformelig og flyter utover.
Tårene renner og jeg skjelver. Hvis bare…
Hvis bare jeg kunne tørre og stole på deg og dine ord.
“Du ser godt ut!”
Fire uskyldige, velmente ord sagt i en kameratslig tone kan velte meg og hele mitt univers.
?klem
Mammakos og mange klemmer til deg vennen ?❤