Etterpåklokskap!

Den siste ukens hendelser har virkelig fått meg til å innse ett og annet. Det som skulle være en helt enkel, standard ryggoperasjon har nå vist seg å være mitt livs helvete. Ikke fordi noe gikk galt under operasjonen på mandag, neida alt gikk etter planen. Nevrokirurgen fant ryggmargen og fikk kuttet der han skulle, men tiden etterpå har vært alt annet enn moro.

Jeg visste jo at man kunne føle seg uggen og utilpass et par dager etter operasjonen og at ryggen ville være stiv og vond. Men at jeg ville oppleve smerter som sendt fra helvete, DET var jeg ikke forberedt på.

Fastlegen min var i utgangspunktet imot operasjonstidspunktet, hun mente jeg burde få opp vekta sånn at jeg var bedre rustet til rekonvalesensen. For i tiden fremover er det ikke bare organene mine som trenger næring, kroppen må også ha krefter til å hele seg selv.

Dum som jeg var, lyttet jeg IKKE til henne. Jeg mente selv jeg var i god form og var bare glad for å få operasjonen overstått.

Vel, nå nesten en uke etter operasjonen kommer jeg krypende til korset og må bare innrømme; jeg tok feil! Kroppen min var/er absolutt ikke sterk nok til dette! To liggedøgn på sykehuset ble til fire, hvorav jeg hadde væske/næring intravenøst frem til jeg ble utskrevet. Har utviklet blåmerker både på lår/hofter og rygg etter å ha ligget i senga. Spinalhodepine på fjerde døgnet og fremdeles kvalm/uggen. Er oppe en liten time av gangen før jeg må finne senga igjen. Null matlyst, og det meste som kommer inn, finner fort veien ut igjen.

Hadde jeg takket ja til denne operasjonen dersom jeg visste det jeg vet nå? Definitivt ikke!

I går var jeg og min mann en liten tur til Melhus for en avtale med den psykiatriske sykepleieren, og det ble en lite trivelig opplevelse. Jeg spydde ti ganger på et par timer og gjennomførte samtalen liggende på gulvet på kontoret hans! Hvor mange ganger vi måtte stoppe på turen hjem så jeg fikk spy, det aner jeg ikke.

Hipp hurra for stahet som på død og liv skal trosse fagfolkenes råd! (IRONI!!!)

Når jeg kommer meg til hektene igjen vil jeg gjøre alt jeg kan for å begynne å glede meg over mat, for dette er virkelig ikke en fremtid jeg ønsker!!!