Når lysten til å leve minker, og lysten til å dø virker mer og mer forlokkende. Da vet du at det har gått for langt. Når du setter deg ned et fem minutt for å tenke, og tårene kommer helt av seg selv. Da vet du det er fare på ferde. Når du har mareritt om dine egne tanker og hver gang du lukker øynene går rullgardina ned. Da er det lett å bli motløs og redd.
Når en tallerken suppe er nok til at du mister nattesøvnen, da spiller det liten rolle hva vekta viser. Når du har grått deg tom og alt virker grått og trist, da skulle du ønske at stoltheten forsvant ei stund og ga plass til noe nytt. Å be om hjelp er ikke det samme som å være hjelpesløs, det handler om å våge å innrømme ovenfor seg selv og andre at dette fikser jeg ikke alene.
Dette er som du sier selv en tøff kamp, men du er også så reflektert på hva som er og hva som må til og det er en styrke i seg selv. jeg heier på deg og har stor tro på at med tiden finner gode måter å beherske dette på:) lykke til , klem fra Øivor