Minner fra en svunnen tid
Da barndommens gleder var forbi
Jeg var for sær og spiste for lite
Min bror var for glad i mat
Hva gjorde det med oss, innerst inne
Hvem ville tro, vi utviklet sånt et sinne
Av stadig bli påmint at vi ei var bra nok
Hvorfor var det ingen som sa stopp
Jeg husker tilbake, en gang jeg var ti
Jeg var på besøk, til ei som var ni
Hun var på badet med sin mor
Og stille gråt fordi hun var stor
Hun spurte sin mor, hvorfor er det sånn her
At Jeanette er lita, mens jeg er svær
Gråt ikke du, sa hennes mor da
Når dere blir stor, da blir du glad
Jeanette legger nok på seg og blir stor
Det må du tro, sann mine ord
Jeg satt i gangen og hørte hvert ord
Og svor for meg selv, jeg skulle ei bli stor
Lite viste jeg, hvor langt det skulle gå
At jeg ville sitte sånn her, så mange år etterpå
Å minnes tilbake med skrekk og gru
Hvor lite som skal til, for en tanke å snu
En negativ bemerkning, er alt som skal til
For å glemme hvor du er vakker og snill
Så tenk litt på det, neste gang du vil si
At ord skader mye, også i lang tid
Jemy 20.05.2015