Svart, så svart
Fra skinnende lys
Til stummende mørke
Forvandlingen er total
Overveldende, overdøvende
Utmattende
Og igjen sitter jeg
Ensom og alene
Oppspist og utspyttet
Brukt og kastet
Jeg krøller meg sammen
Som en ball ligger jeg
Mens tårene triller
Og gjør puten våt og klam
Å leve i en verden full av farger, når du selv bare eksisterer i svart/hvitt er ikke til å spøke med. Jeg kan smile og le, kose meg og tøyse med mine barn, og så plutselig, som lyn fra klar himmel kommer tomheten og håpløsheten. Helt uten forvarsel, helt uten grunn.
I kveld kom nok et sånt lynnedslag, jeg og guttene hadde vært på en kjøretur for oss selv for å besøke noen vi kjenner. I utgangspunktet skulle vi dra alle fire, men da Jon Ståle ble syk ble det endring i planene, og jeg følte meg stolt over å klare å gjennomføre turen selv om han ble hjemme. Vi hadde en fin tur, sang, koste oss og lo masse, men på turen hjem ble alt plutselig tomt, tungt og svart. Var som om virkeligheten slo i mot meg og jeg mistet all respekt for det jeg nettopp hadde klart å gjennomføre. Alt jeg klarte å tenke på var: hvorfor klarer du ikke dette oftere? Der ser du, du klarer ingenting. Du kommer aldri til å bli frisk, du klarer aldri å være ei god mor.
Det florerer av tanker oppi hodet nå, men i likhet med regndråper faller de så fort mot bakken at jeg ikke rekker å fange de før de er borte igjen. Det er utmattende og energitappende, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal unngå at tankene vinner. Hvordan kan man klare å kontrollere sine egne tanker? Sånn at man unngår å havne i en dyp og seiglivet depresjon?
Jemy 12.03.2015