Stabilt ustabil

Det er ordene som best beskriver meg og hverdagen min. Jon Ståle jobber jo, som de fleste vet, som lastebilsjåfør. Nå i vinterhalvåret er det vintervedlikehold. Det betyr å jobbe når værforholdene krever det, uansett når på døgnet. Gjøre det som kreves for å holde standarden og friksjonskravene som er satt av SVV. Ettersom den trønderske vinteren ikke er for stabil å regne, betyr dette mye uforutsigbarhet.

Nå i kveld var det juletrefest i barnehagen, men i fire tiden, et par timer før vi skulle dra, måtte Jon Ståle på jobb. Da var det behov for salting av busslommer og ramper. Så kom han hjem i halv ni tiden, og da rakk han akkurat å si god natt til guttene. Etter de var lagt så vi håndball kamp, og like etter kampen ringte telefonen igjen. Denne gangen regnet det på minusgrader, mao stor fare for glatte veier.

Det var bare å få på seg arbeidsklærne, hive kaffekanna i sekken og komme seg på jobb. Jeg ble med ut da han dro, benyttet sjansen til å lufte lillegutt med det samme. I det jeg ser bilen kjøre nedover veien, kommer tårene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule de, jeg er alene nå. Tårene passer fint, på en trist måte. Det er som om jeg ser tryggheten kjøre avgårde, mitt sikkerhetsnett.

Når omgivelsene er trygge, stabile og forutsigbare, er symptomene mine mindre synlige. Men når det skjer stadig endringer, planer forandres og ingenting blir som jeg forventer, da velter jeg. Da begynner berg og dalbanen å kjøre, og det skal du vite, den akselererer utrolig fort. Det går opp og ned, fortere og fortere, før jeg til slutt krasjer. Jeg føler meg tom og “full”, på en gang. Rullgardina går ned, tankene om selvskading og sulting kommer for fullt. Lysten til å løpe, vekk fra alt, kommer også. Og til slutt, dersom jeg ikke får luftet frustrasjonen, kommer de suicidale tankene. Alt for å prøve å døyve tankene og følelsene jeg får.

Å faste eller være meget restriktiv med matinntaket, gir meg en følelse av kontroll, trygghet og mestring. Denne handlingen fungerer også som en rus, eller et lokk om du vil. Et lokk jeg legger over følelsene mine, for at jeg ikke skal koke over. Nå når jeg jobber med maten, med å følge spiselista uansett hva som skjer, så kommer ønskene om selvskading tilbake. Fordi jeg er vant til å bruke disse to verktøyene. Selvskadingen ga meg en rus, et adrenalinkick uten like. Samtidig gjorde det smerten mer konkret. Ett kutt på underarmen kunne sees, jeg kunne peke på det og si; Her gjør det vondt! Men alt som skjer inni hodet mitt og i hjertet mitt, ikke kan forklares eller sees på samme måte.

 

Det er vanskelig nå. Jeg liker at Jon Ståle er mer hjemme enn i enkelte jobber han har hatt før. Samtidig er det så utrolig utfordrende for meg, å aldri vite noe sikkert. Når er han hjemme, når er han borte? Ligger han i senga når jeg våkner? Kommer han kanskje etter jeg har lagt meg? Hvor lenge blir han borte nå? Hvor lenge får jeg ha han hjemme? Rekker han skolemøtet til eldstemann, eller må jeg ta det alene? Hva med foreldresamtalen i barnehagen, eller juleavslutningen?

Er det lov å innrømme at jeg savner tiden da han var langtransportsjåfør? Uansett hvor slemt det måtte høres ut, så var ting på enkelte områder enklere da. Da visste jeg i det minste når jeg var alene og når vi var to. Både på godt og vondt. Det eneste verre for meg enn å være alene, er usikkerheten og uforutsigbarheten. Da blir jeg stabilt ustabil.

Akkurat nå er det mørkt, svært mørkt. Ikke bare ute, men inni meg også. Men jeg er her enda, sitter tilsynelatende rolig i en stol. Skriver her. Det demper ikke tankene og følelsene, men holder meg distrahert en stund. Forhåpentligvis lenge nok til ikke å gjøre noe overilt. Og hvem vet, kanskje er delt smerte, mindre smerte?

Uansett, takk for at nettopp du gidder å lese. Kanskje kan mine innlegg hjelpe deg til å forstå, se ting fra mitt ståsted og bidra til en større forståelse i samfunnet vårt.

received_642678002539692

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.