Det er en ting som forundrer meg når det gjelder måten (de fleste) voksne folk kommuniserer på. Og det er behovet mange har for å snakke med filter og å gå rundt grøten.
Hvorfor?
Grøten er til for og spises, ikke for å gå rundt!
Blir sannheten noe annerledes dersom du forteller den sakte? Eller dersom du snakker i gåter, så folk må gjette seg fram til hva du egentlig mener?
Dersom du er på handlerunde med ei venninne og du spør om buksa satt fint på deg, og venninnen din drar litt på svaret, men til slutt sier noe sånt som: jada, den var kjempefin. Sitter buksa bedre på deg da, enn om hun fortalte sannheten, at den gjorde lårene dine brede og rumpa flat?
Muligens et litt dårlig og knotete forklart eksempel, spesielt siden shopping ikke akkurat er min favoritt aktivitet, men det var et eksempel.
Og når noen spør hvordan du har det, hvorfor er det da mer akseptert og forventet at du svarer; jo takk, bare bra? Hvorfor blir folk sjokkerte og nærmest målløse dersom du sier som sant er; nei vet du, nå går det ikke noe bra.
En del lesere har henvendt seg til meg med spørsmål om det ikke er ubehagelig og vanskelig å være så ærlig og rett fram når jeg blogger. Til dere, og alle dere andre som leser, for meg føles det som en befrielse å få lov å skrive rett fra levra! Da kan jeg få lov å si ting akkurat som de er, uten å måtte forholde meg til at mottakeren mister geipen i gulvet.
Dere kan sitte og lese i fred og ro, og få tid til å fordøye det dere leser, før en eventuell tilbakemelding til meg. Og jeg? Jo jeg kan være meg selv, fullt og helt.
Så jeg sier bare: Her er jeg, uten filter. Aksepter meg som den jeg er, eller gi faen, det er ikke mitt problem!