Jeg lå på sofaen i stuen og småsov. På bordet lå et halvspist eple og fra radioen strømmet glade toner med årets sommerhits. Ute skinte sola, men jeg orket ikke gå ut. Faktisk hadde jeg ikke gjort stort annet enn å sløve på sofaen de siste dagene. Med ett hører jeg en lyd som får hver eneste muskel i kroppen til å spenne seg. Var ikke det lyden av en nøkkel som vris om? Jeg begynner å skjelve og krysser fingrene, kanskje hun kommer hjem først? Kanskje ble hun tidlig ferdig på jobb idag?
Men neida, så heldig skulle jeg ikke være. Der står han, fyller døråpningen. Han er ikke så veldig stor, litt høy muligens, men der han står et stykke unna meg virker han både betryggende og truende. Han kommer bort og setter seg på sofakanten, stryker meg over håret mens han ser på meg. Hvordan er formen?, spør han. Jeg rekker ikke svare før han oppdager maten på bordet. Er det dagens matinntak? Har du ikke spist mer enn et par tygg av et eple?
(google)
Jeg rister forsiktig på hodet, kjenner hvordan vekten av mitt eget hode får meg til å bli ør og svimmel. Han setter seg ved siden av meg, legger hodet mitt i fanget sitt, mens han fortsetter å stryke. Først på håret, deretter nedover ansiktet, over kragebeinet og videre nedover under t-skjorten min. Stryker på de små brystene mine, som blir enda mindre under hans store never, lager sirkler på magen min med pekefingeren før han forsiktig lirker hånden under bukselinningen. Jeg kan høre hvordan han sukker lavt når hånden hans kommer til hoftebeinene mine, du har blitt alt for tynn hvisker han.
Han begynner å snakke til meg, med rolig, søvndyssende stemme. Ordene han sier er gode, handlingen er feil. Jeg vet det, men like fult ligger jeg der og får ikke stanset det. Tårene triller når han begynner å fortelle meg hvor glad han er i meg og hvor bekymret han blir når jeg ikke spiser. Han tror det er mobbingen som er årsaken til spisevegringen og ber meg bli tøffere, begynne å ta igjen. Forteller meg at livet blir ikke bedre av at jeg sulter meg. Selv ligger jeg bare der, og tar i mot. Jeg føler en enorm trygghet der jeg ligger, samtidig som klumpen i magen blir større og større.
Jeg er stor nå, ikke et lite barn lenger. Jeg har innsett at det som foregår er feil, allikevel ligger jeg her igjen. Jeg vil bare skrike høyt og løpe vekk, men munnen tier og kroppen er stiv. Det er som om jeg er handlingslammet.
(google)
Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter sånn, men så med ett hører vi utgangsdøren blir revet opp og små barneføtter tasser inn i gangen. Mannen fjerner hånden raskt, spretter opp av sofaen og på et blunk sitter han i stolen og ser på tv. En lyst lite barnehode med kjappe blå øyne titter inn, pappa, roper han og løper bort til stolen. Tett etter han kommer en kvinne inn, hun kikker på meg med et bekymringsfullt blikk mens hun spør om jeg vil være med på kjøkkenet og lage middag. Nei takk, jeg vil gjerne slappe av litt før vi spiser, sier jeg. Hun tusler bort til mannen i stolen, gir han et kyss på kinnet før hun forsvinner ut på kjøkkenet.
En liten stund senere sitter vi alle fire og spiser, praten går livlig mellom mannen, kvinnen og pjokken, mens jeg sitter og småpirker i maten. Skylder på magevondt og får gå fra. Begge vet de at smertene er en løgn, men de orker ikke ta kampen. Når jeg tusler inn på rommet mitt den kvelden, vet jeg at morgendagen blir en eksakt reprise av dagen idag. I mitt stille sinn teller jeg ned til hjemturen, til jeg kan sove trygt i min egen seng. Men når jeg drar herfra er det også en ting jeg vil savne, tryggheten og forståelsen jeg får av disse to personene. Måten jeg kan snakke med de om alt det vonde om.
Tårene triller lydløst nedover kinnet, mens jeg sakte faller i søvn, med vissheten om at dette ikke var siste minnet fra denne sommeren.
Jemy 04.05.2015