Hei igjen kjære dagbok (verdens største klisje, men akkurat nå er dette det beste jeg klarer).

 

Det har vært stille fra meg den siste tiden, og det skyldes nok flere grunner. Men hovedgrunnen må nok være at jeg har vært offline, ikke bokstavelig talt, men mentalt sett. Jeg har ikke hatt kontakt med meg selv, ei heller vært tilstede i mitt eget liv.

 

I sommer har jeg eksistert, og bare glimtvis levd. Misforstå meg rett, jeg har hatt en fin sommer hjemme med guttene. Men fokuset har liksom blitt litt borte. Mye mat, feil mat, lite struktur, late dager, null trening og null egenfokus.

Og idag fikk jeg «merke» konsekvensene. Dagens veiing, som kun gjøres hos den psykiatriske sykepleieren (Frank), viste +8 kg siden utskrivelsen fra RKSF i slutten av mai. Jeg fikk sjokk og min første tanke var så klart å straffe meg, «sultestreike», finne fram alt jeg har av selvdisiplin å gjenvinne kontrollen. Alt dette skjønte så klart Frank, uten at jeg behøvde si så mye som ett ord. Og innen jeg forlot kontoret var de verste katastrofetankene skyvd til side og en plan var begynt å ta form i hodet mitt. Ny samtale med veiing neste uke til samme tid.

I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke og i kveld har jeg lagt en god matplan for denne uka. Jeg vil prøve å gjenvinne kontrollen, men uten å sulte meg, overtrene eller kaste opp. Jeg vil SE at jeg IKKE eser ut og «eksploderer» og jeg vil prøve å stabilisere vekta.

 

Jeg har aldri vært noen reser på kjøkkenet, ei heller hatt noen interesse for det. Men nå må jeg begynne å tenke nytt. Skifte fokus og la mat få en annerledes, mer sunnere betydning for meg og min eksistens. Så nå i kveld har jeg lagd kjekke, sunne måltider som står klare i kjøleskapet. På den måten håper jeg å unngå småspising og fast food fella. Dette er mat jeg kan spise hjemme, eller legge i veska og ta med meg hvis jeg skal ut. Enten det er på tur, på besøk eller ut å gjøre ærender.

Her er dagens produksjon ?

Jeg sier meg fornøyd med steg 1 og beveger meg sakte, men sikkert videre til steg 2. Spise sunn mat, fire ganger daglig. Wish me luck! ?

Smoothie av jordbær, bringebær, blåbær, banan, melon yoghurt, jordbær yoghurt, melk og isbiter. Noe fryser jeg ned og noe står i kjøleskapet.
Salat av isberg salat, mais, ananas, paprika og gulrot. (Cashewnøtter, krutonger og dressing har jeg i rett før jeg skal spise.)
Kjøleskapsgrøt av 1dl havregryn, 0.5dl diverse frø og korn (jeg tok kornmo knekkebrød, kjørte de i blenderen og brukte det i grøten), 1.5dl h-melk, litt sukker og kanel. (Mandler og rosiner er i de små boksene, og det har jeg i før jeg spiser.)

 

 

 

 

Jeg skulle ønske det fantes en sperre jeg kunne aktivert. En trigger-sperre. Kanskje en app på telefonen som gjorde at jeg ikke fikk sett artikler om slanking, trening og matlaging. Eller et filter i brilleglassene mine, så jeg ikke ble oppmerksom på alle overskriftene på ukebladenes forsider som omhandler kroppen vår og hvordan vi bør se ut.

Jeg vet det ikke er samfunnets skyld at jeg er overfølsom for diverse artikler, men det er ikke lett å kjempe mot spiseforstyrrelsen når man stadig får en påminnelse at man ikke er bra nok. Nå for tiden kan jeg ikke lese et eneste ukeblad eller avis uten å finne ordene vekt, slanking, mat, kalorier og trening.

Ikke engang nettavisene er fri for påvirkning. Innimellom artikler om krig i midtøsten, uroligheter i USA og historier fra virkeligheten om folk som sliter med en spiseforstyrrelse eller andre psykiske problemer dukker det opp reklame.
Og ikke hvilken som helst reklame.

Her om dagen var jeg midt i en historie fra virkeligheten, da jeg kom til en annonse om et produkt som lovte deg minst 3kilo vektnedgang i uka!

Denne annonsen var selvfølgelig illustrert med et bilde av en ung, slank dame med plettfri hud og blendahvitt smil.
Og like under annonsen fortsatte historien jeg leste.
Om den 35 år gamle to barns moren som hadde vært døden nær flere ganger de siste 20 årene pga bulimi. Hun fortalte om et tøft og til tider ensomt liv, selv om hun hadde mann og barn. Hun drømte om å leve og jobbet hver dag for å vinne kampen, men det stadig økende samfunnspresset opplevde hun som en ekstra belastning.

 
Sånn føler jeg det også. Hvor enn jeg snur meg får jeg «beskjed» om at man ikke skal være fornøyd med seg selv og den kroppen man har. «Alle» snakker i det vide og brede om kosemat, slankemat, dietter, sommerkroppen, detox kur, slankepiller, solarium, fettsuging, bryst implantater, trening, tannbleking, intimkirurgi osv.

Og her står jeg, midt i dette kaoset! Er det rart man blir sprø? Det er jo som om omgivelsene forteller meg at jeg «MÅ» holde fast på anoreksien for alt den er verdt! At så lenge man er tynn og bruker størrelse 36 i klær, så har man et godt liv…

Si meg, hva trenger DU for å ha et meningsfylt og fint liv?