Jeg bør være glad for at jeg er frisk(ere) og ikke lenger har behov for behandling, men har man lov til å savne terapien?
Savne den gode kontakten med den tålmodige behandleren som så og hørte det jeg ikke viste eller sa?
For meg så har veien til et friskere liv vært tøff og lang, men samtidig givende og god. Den har gitt meg muligheter jeg ikke ante var der. Vist meg lys, der jeg før ikke så annet enn mørke.
Men den har også etterlatt seg et sår. Et tomt hull jeg sliter med å fylle. For hvem er jeg og hva kan jeg? Hvor går veien videre? Hva skal jeg gjøre nå, med en tom kalender? Når almanakken ikke er fylt opp av behandlingsrelaterte avtaler?
Jeg har i så mange år, kun eksistert. Spist for å holde meg i live. For min mann og mine barn. Det meste av tiden min gikk med til sykdommen, og til slutt ble den altoppslukende. Jeg var sykdommen, og så kun den.
Jeg følte meg som et svart, ansiktsløst vesen, hvor sykdommen var hele min identitet og jeg ikke hadde egne meninger.
Alle mine menneskelige relasjoner, utenom min familie, var gjennom helsevesenet og hjelpeapparatet forøvrig. Er det rart jeg føler et savn?
Selvfølgelig er jeg utrolig glad for å ha det bra. Jeg smiler, ler og lever. Med øyne, kropp og sinn.
Men jeg føler meg så alene. Jeg savner noen å være med. Noen å le med. Noen som ser meg for den jeg er, og som ønsker å være sammen med meg. Jeg savner å høre til, ha en identitet.
Så hvor går jeg nå? For frisk til behandling, men ikke sterk nok til å jobbe :-/