Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.
Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av «fri hjemme» i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.
Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.
Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.
Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.
Alle jeg møter kommenterer hvor «godt» jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.
Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…
Lykke te. Heie på dæ