Noen ganger blir jeg lammet av en frykt så intens at jeg knapt våger å puste. Dersom noen ser meg da frykter jeg at blikket deres er nok til at jeg brekker, tvers av, på midten. Og skulle du slumpe til å spørre meg hvordan det går, i det øyeblikket, da bør du være forberedt på det verste. En flom av ord, og en tåre strøm så stor at selveste Niagarafallene blekner i forhold. Nå er et sånt øyeblikk, eller en sånn dag, uke eller periode. Hvor lenge det har vært sånn aner jeg ikke, men det gjør vondt.
Frykten, eller angsten, henger som en tung regnværssky over meg. Klumpen har grodd fast i magen, og halsen er stram og trang. Øynene er hovne og inni meg gjør alt vondt.
Frykten for livet, for fremtiden, for familien min. Redselen for å ikke mestre, ikke komme videre. Tankene om at alt ville vært bedre, dersom jeg ikke var, ikke eksisterte. Slitenheten og utmattelsen etter alle disse årene, disse evige kampene, mot og med meg selv. Kan jeg ikke få slippe, jeg orker snart ikke mer.
Jeg befinner meg i en boble, ei glasskule, adskilt fra resten av samfunnet, resten av verden. Jeg vet at jeg er her, rent fysisk, men mentalt og emosjonelt er jeg et sted langt, langt borte. Jeg tror jeg har gått meg vil, men jeg finner ikke veien tilbake. Føttene mine orker ikke mer og jeg er sliten nå…
Pust dypt, se ned i nuet, så vil du skimte spor av stien som førte deg dit du er kommet. Snu deg forsiktig rundt, så kan du føle sporene dine tilbake til trygg grunn. Stor tantebamse klem til deg på din vei.
Kjære Jeanette. Leser bloggen din og tenker at du skal eksistere videre. Klart du skal det. Du er en flott jente og kvinne. Men kanskje du må gjøre noen endringer i livet ditt nå. For tydeligvis fungerer du ikke bra som du har det. Jeg forventer og tror at du har et støtte system rundt deg. Snakk med dem som er ressurspersoner for deg. Og lytt til det de sier. Hvis du føler at de ikke lytter til hva du sier, så lytt til deg selv. Hvis du ikke mestrer situasjonen du er i nå, be om hjelp til å få endret denne. Det viktigste er at at du klarer å ta hånd om deg selv før du tar hånd om andre. Det er en helt ærlig følelse. Glad i deg du skjønne du.