Kampen starter om tre, to, en…

Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

 
Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

 
I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…