Det gjør vondt å være flink pike, men våg ikke å vise det.
Spise maten, trene med måte og holde temperamentet i sjakk. Det er slitsomt og smertefullt å leve i skam, med styggen på ryggen konstant hengende over skuldra. Å måtte late som om alt er greit, når man innvendig suges inn i et hull som stadig blir dypere og mørkere for hvert sekund. Det er vondt, tungt og skambelagt. Og utrolig vanskelig å snakke om.
Vekta er bra nå. Bmi er ok. Trening er greit. Maten er nogenlunde på plass. Så da bør man jo være fornøyd? Frisk og glad, ikke sant?
Ovenfor omgivelsene er det nok sånn situasjonen er. Inni meg er ståa en helt annen. Jeg går som på nåler, åler meg gjennom en minebelagt ørken. Venter på det store smellet. Jeg vet det kommer, og jeg er vettskremt!
Kan ikke sitte i ro, ikke slappe av, ei heller senke skuldrene så mye som et sekund. Hvor er tårene mine blitt av? Kranen er stengt, nedgravd og gjemt. Hektisk aktivitet for å slippe å føle, tenke og forholde meg til verden.
Det fungerer, litt etter litt, dag etter dag. Så var jeg i mål, enda en dag har blitt til natt, uten at tårene fant veien hjem igjen.