Noen ganger når jeg skal legge meg til å sove, er jeg redd. Jeg er redd for å lukke øynene, og redd for å slappe av. Redd tankene mine skal dra meg langt til havs, hvor jeg blir skylt over bord og fanget i et stort sort hull. Hullet ser jeg for meg litt sånn som en malstrøm, som sluker alt i sin vei. Som holder deg fast med all sin kraft. Og kanskje, hvis du kjemper lenge nok vil du til slutt bli fri. Men prisen du da betaler er svært høy.
Utmattet, kraftløs og tung, med opphovnede øyne og et vassent blikk ligger du der alene i sengen. Som en oppbrukt tyggis noen har spyttet fra seg.
I kveld er en sånn kveld. Dagen har vært tung og krevende. Jeg har enda ikke landet. Har ikke tatt meg tid til å reflektere over eller sortere dagens inntrykk. Jeg unngår det så langt jeg kan, helt til det siste. Det er for tøft, for vanskelig. Jeg ønsker ikke å føle eller å være tilstede.
Jeg vil løpe. Være fri. Slippe å konfrontere styggen på ryggen.
Jeg vet at når søvnen omsider innhenter meg, er jeg sjanseløs. Da farer jeg avsted på ukjente veier og våkner opp med et hode som er ferdig sentrifugert. Det er slettes ingen god følelse, det kan jeg fortelle deg.
Så kanskje man bare skulle hoppe over natta for i dag? Skrudd klokken noen timer fram og latt dagen gry? Så kunne jeg igjen gå tur, holde meg i aktivitet og være opptatt med å legge lokk på følelsene mine.