Jeg vet du prøver ditt beste på å farge hverdagen. Jeg vet fuglene synger og knoppene spirer. Jeg vet gresset vokser og regndråpene faller. Jeg vet det, men jeg ser det ikke. Beklager verden, men mitt filter farger din hverdag sort. Jeg hører deg i det fjerne, du lokker på meg. Men hver gang jeg strekker meg mot deg, mot de lokkende toner fra den brusende bekken, er det som om noe holder meg tilbake. En hånd på min skulder som strammer grepet. Halsen tetner og tårene triller i det jeg kjenner et savn.
Beklager verden, jeg vil gjerne se dine farger igjen. De fargene som en gang fikk fram gleden og lykken i meg. Jeg var et friluftsmenneske, fant ofte ro i din favn. Nå er alt bare sort og skremmende. Til og med trærne virker truende når jeg en sjelden gang befinner meg i skogen. Hvor er alle fargene blitt av? Det finnes ikke den optiker i verden som kan få fjernet det filteret som har satt seg på mine øyne. Og frykten er stor for at fargene aldri kommer tilbake.
Jemy 19.06.2015