“Hvorfor kommer du og henter oss så tidlig?”

To par øyne i rødmussede fjes kikker spent på meg idet jeg kommer inn porten til barnehagen. Begge er i aktiv lek med jevnaldrende kamerater, men får det plutselig travelt med å avslutte leken og komme meg i møte. Etter en rask klem til begge to kommer barnehagens leder gående mot meg.

“Hei”, sier jeg forsiktig. “Jeg vet barnehagens kjernetid er til 14, og at klokken nå bare er 12:30, men idag har jeg en god dag så jeg tenkte å hente tidlig for å ha med meg guttene å lage muffins.”

Måten hun ser på meg og smilet hun sender sier meg at dette er helt i orden. “Min mening er at barn har det bra med foreldrene sine, selv om klokken ikke er 14 enda”, sier hun leende. Vi snakker litt videre om løst og fast, og hun er glad på mine vegne for at jeg har en god dag.

Idet jeg tar med meg guttene og drar hjem, vet jeg at vi er heldige. Vi har en trygg og god barnehage, med en stabil ramme av ansatte og en liten barnegruppe. De ser hvert barn og lar alle få drive på med sitt. Og ikke minst, de ser oss, foreldrene! Det er aldri vanskelig å ta opp noe med de ansatte, enten det er ris eller ros. De stiller opp, gir meg råd og ivaretar, både meg og barna, på en fantastisk måte.

 

Vi kom hjem, hunden ble luftet og muffins ble bakt. Pannekakerøra står til svelling og min kjære kom nettopp inn døra. Alt tegner til å bli en fin ettermiddag, og selv om jeg begynner å kjenne det i hodet, så er det verdt det.

Jeg har skapt minner og jeg har fått mine barn til å smile!