Noen ganger blir jeg lammet av en frykt så intens at jeg knapt våger å puste. Dersom noen ser meg da frykter jeg at blikket deres er nok til at jeg brekker, tvers av, på midten. Og skulle du slumpe til å spørre meg hvordan det går, i det øyeblikket, da bør du være forberedt på det verste. En flom av ord, og en tåre strøm så stor at selveste Niagarafallene blekner i forhold. Nå er et sånt øyeblikk, eller en sånn dag, uke eller periode. Hvor lenge det har vært sånn aner jeg ikke, men det gjør vondt.

Frykten, eller angsten, henger som en tung regnværssky over meg. Klumpen har grodd fast i magen, og halsen er stram og trang. Øynene er hovne og inni meg gjør alt vondt.

Frykten for livet, for fremtiden, for familien min. Redselen for å ikke mestre, ikke komme videre. Tankene om at alt ville vært bedre, dersom jeg ikke var, ikke eksisterte. Slitenheten og utmattelsen etter alle disse årene, disse evige kampene, mot og med meg selv. Kan jeg ikke få slippe, jeg orker snart ikke mer.

 

Jeg befinner meg i en boble, ei glasskule, adskilt fra resten av samfunnet, resten av verden. Jeg vet at jeg er her, rent fysisk, men mentalt og emosjonelt er jeg et sted langt, langt borte. Jeg tror jeg har gått meg vil, men jeg finner ikke veien tilbake. Føttene mine orker ikke mer og jeg er sliten nå…

Hei igjen kjære dagbok (verdens største klisje, men akkurat nå er dette det beste jeg klarer).

 

Det har vært stille fra meg den siste tiden, og det skyldes nok flere grunner. Men hovedgrunnen må nok være at jeg har vært offline, ikke bokstavelig talt, men mentalt sett. Jeg har ikke hatt kontakt med meg selv, ei heller vært tilstede i mitt eget liv.

 

I sommer har jeg eksistert, og bare glimtvis levd. Misforstå meg rett, jeg har hatt en fin sommer hjemme med guttene. Men fokuset har liksom blitt litt borte. Mye mat, feil mat, lite struktur, late dager, null trening og null egenfokus.

Og idag fikk jeg “merke” konsekvensene. Dagens veiing, som kun gjøres hos den psykiatriske sykepleieren (Frank), viste +8 kg siden utskrivelsen fra RKSF i slutten av mai. Jeg fikk sjokk og min første tanke var så klart å straffe meg, “sultestreike”, finne fram alt jeg har av selvdisiplin å gjenvinne kontrollen. Alt dette skjønte så klart Frank, uten at jeg behøvde si så mye som ett ord. Og innen jeg forlot kontoret var de verste katastrofetankene skyvd til side og en plan var begynt å ta form i hodet mitt. Ny samtale med veiing neste uke til samme tid.

I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke og i kveld har jeg lagt en god matplan for denne uka. Jeg vil prøve å gjenvinne kontrollen, men uten å sulte meg, overtrene eller kaste opp. Jeg vil SE at jeg IKKE eser ut og “eksploderer” og jeg vil prøve å stabilisere vekta.

 

Jeg har aldri vært noen reser på kjøkkenet, ei heller hatt noen interesse for det. Men nå må jeg begynne å tenke nytt. Skifte fokus og la mat få en annerledes, mer sunnere betydning for meg og min eksistens. Så nå i kveld har jeg lagd kjekke, sunne måltider som står klare i kjøleskapet. På den måten håper jeg å unngå småspising og fast food fella. Dette er mat jeg kan spise hjemme, eller legge i veska og ta med meg hvis jeg skal ut. Enten det er på tur, på besøk eller ut å gjøre ærender.

Her er dagens produksjon ?

Jeg sier meg fornøyd med steg 1 og beveger meg sakte, men sikkert videre til steg 2. Spise sunn mat, fire ganger daglig. Wish me luck! ?

Smoothie av jordbær, bringebær, blåbær, banan, melon yoghurt, jordbær yoghurt, melk og isbiter. Noe fryser jeg ned og noe står i kjøleskapet.
Salat av isberg salat, mais, ananas, paprika og gulrot. (Cashewnøtter, krutonger og dressing har jeg i rett før jeg skal spise.)
Kjøleskapsgrøt av 1dl havregryn, 0.5dl diverse frø og korn (jeg tok kornmo knekkebrød, kjørte de i blenderen og brukte det i grøten), 1.5dl h-melk, litt sukker og kanel. (Mandler og rosiner er i de små boksene, og det har jeg i før jeg spiser.)