Måned: januar 2017

Dette skulle bli vårt år! Et år fylt med solskinn, musikk, latter og glede. Et år vi kunne stråle og nyte livet. Se ungene våre utvikle seg og nyte tiden vi har sammen. Dyrke kjærligheten og hverandre, og ikke minst, ta oss tid til å leve. Åh jeg hadde så store drømmer rundt juletider i fjor, og nå har alle drømmene gått i knas.

I stedet for å snakke om det nye året og alt det fine som ligger foran oss, sitter vi nå og diskuterer om vi har ei framtid, sammen. Du er sliten, oppgitt og lei, sier du ikke orker mer. Lurer på om det beste er at vi går hvert til vårt, at du kan ta guttene, så jeg kan få tid alene til å fokusere på meg selv, på å bli frisk.

Tanken gjør meg vettskremt, være alene, uten deg og guttene! Aldri i verden! Jeg spør deg om det er dette du vil? At vi skal skilles? Du ser meg inn i øynene, og med ett virker du ti år eldre enn i går. Jeg ser alle bekymrings rynkene. De trette furene i panna og posene under øynene vitner om alt for lite søvn over alt for lang tid. Nei, sier du, jeg vil ikke skilles fra deg, men jeg tror ikke du klarer å bli frisk dersom du må ta deg av guttene i denne prosessen.
Øynene mine fylles med tårer, og halsen blir trang. Klumpen i magen vokser seg større enn størst, og innerst inne vet jeg at du har rett.

Spørsmålet er bare om du vil gi meg en sjanse til? En siste sjanse til å komme meg ut av dette fangenskapet, så vi kan ha et godt liv. Du, jeg og guttene, sammen…