Menu

SF og relasjoner

18. juli 2016 - Spiseforstyrrelse

Jeg er privilegert. Jeg har en mann som støtter meg, som er her. Som ønsker å lære mer, som prøver å forstå.

Vi har begge innsett at kunnskap/informasjon og kommunikasjon er nøkkelen til forståelse og et godt samspill.

Som han selv sier; jeg klarer ikke å sette meg inn i hvordan du har det eller hvorfor du føler som du gjør, men jeg vil lære og jeg vil være her.

 

Jeg kjenner flere som lever et liv som preges av negativ adferd rundt mat og egen kropp. Flere av disse er enslige og har lite eller ingen støtte og forståelse fra sine nærmeste. Enkelte holder fast på at spisevegring er en “barnesykdom”, og at man må skjerpe seg og slutte med tullet når man er ferdig med tenårene.

Men er det egentlig sånn det er? Nei, jeg personlig tror ikke det. Jeg tror en spiseforstyrrelse er noe som sitter dypere enn som så og at det må jobbes hardt og lenge for å komme seg ut av disse “vanene”.

 

Og jeg tror absolutt at man har større sjanse til og lykkes dersom man har gode støttespillere med på laget sitt. Det være seg ektefelle, venner, familie og behandlere. Man trenger noen som ser og hører, som trøster og tørker tårer. Innimellom behøver man noen som kan gi et spark bak og ei hånd å holde i når alt ser mørkt ut.

 

Så mitt råd til deg som er pårørende til noen som sliter, vær der og vær ærlig og åpen. Det er ikke lett og veien kan virke lang, men alle behøver vi litt støtte i kampen.

 

Det finnes også flere tilbud til pårørende, både til barn og voksne. Snakk med helsetjenesten der du bor for å finne ut mer.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *