Så var dagen kommet, dagen vi hadde sett fram til med blandede følelser. Aller siste barnehageavslutning for vår del. Om drøyt 60dager er guttene våre skolegutter. I mellomtiden venter bare en lang og flott sommerferie.

Guttene fikk kosepermene (permer med bilder, tegninger og andre minner fra barnehagetiden) og nye skolesekker. Det var en veldig fin og høytidelig stund og en flott avslutning for både store og små. Jeg må innrømme at det var en tåre i øyekroken da våre to små mottok sekker og ble ønsket velkommen til skolen av rektor. 

Tiden på Gåsbakken barnehage har vært helt super og våre gutter har hatt en fantastisk utvikling og vokser hver dag på å være en del av et lite fellesskap hvor alle blir sett og møtt med forståelse. Her ute er det rom for at alle er unike med hver sine behov/styrker/svakheter.

Jeg har tro på at tiden på skolen blir like bra!

 

Her er vår avslutningsgave til de ansatte på barnehagen, et selvskrevet dikt trykt på lerret. Jeg gikk langt utenfor min komfortable idag og fremførte diktet på avslutningen. Tilbakemeldingen jeg fikk gjør meg både rørt og varm om hjertet, tusen takk!

Her kommer diktet:

Takk for gode ord og flotte minner

Takk for alle sandkorn vi i senga finner

To barnehagebarn med sølete klær

Vitner om vilter lek i all slags vær

Med lort fra topp til tå og klissete munn

De går i en barnehage så flott og sunn

Å leve her ute i takt med naturen

Det ville vi ikke vært foruten

 

La ungene leke og gjøre seg kjent

Med hvert lille tre og hver lille skrent

De ramler og slår seg og gråter en skvett

Men tårene tørkes med tørr serviett

Dere behandler de små med tro og respekt

Og all frykt for de voksne jages vekk

Vannkrig og isspising med barnehagens leder

Er bare noen av barnas mange gleder

 

Med tull og tøys og fanteri

Latter og sang i skjønn harmoni

Ikke en dag var lik

Og guttene likte det slik

Vi har det så artig i barnehagen vår

Mamma vi er heldig, som her ute går

Vi får leke og herje og tulle omkring

Og av og til sitte stille i ring

 

Barnehagen her på Gåsbakken

Fortjener mye av takken

For at våre to små gutter

Ikke jubler når de slutter

Men de har blitt store nå

Og veien skal videre til skolen gå

Takk for alt dere har gjort for meg og mine

Når jeg tenker tilbake begynner jeg nesten å grine

 

To gutter så redde og små

Ville ikke la mamma og pappa gå

Dere tok de opp og i armen

Lot de få kjenne på trygghet og varmen

Dere tok oss i mot med varme og glede

Med omsorg og respekt var dere alltid tilstede

Savnet blir stort for store og små

Så ikke bli overrasket hvis vi en dag banker på

 

Takk for gode år på Gåsbakken barnehage ?

Screenshot_2016-06-21-00-35-05

Nå er det stille her, for stille. Det er nok mange grunner til denne stillheten, og jeg orker ikke gå inn i alle detaljene nå. Men en ting kan jeg si; det er vondt å bli tråkket på når man ligger nede.

 

Vi var venner. Og som venner ofte gjør, så delte vi det meste med hverandre. Også hemmeligheter. Jeg fortalte deg om mitt ønske, min drøm. Drømmen om å utgjøre en forskjell, bety noe for noen, røre ved folks følelser og samfunnets dømmende blikk.

Det var med iver i stemmen og glød i blikket at jeg fortalte deg alt dette. Jeg hadde et håp, en forventning om at du ville glede deg med meg, gi meg støtte og oppmuntring. Gi meg bensin på bålet så jeg med stolthet kunne forfølge drømmen min. En drøm jeg en dag håpte skulle ende med en selvskrevet bok utgitt av et forlag her i Norge.

 

Vel, så feil tok jeg. I stedet for å heie meg fram, begynte du og dømme meg nord og ned. Tekstene jeg hadde skrevet tok du fram og begynte å granske. Du plukket de fra hverandre, en etter en. Fant skrivefeil og lange, kompliserte setninger. Ga meg streng beskjed om at ingen hadde interesse av å lese ting de ikke forsto. Korte, konkrete setninger, det vil folket ha.  Dessuten var det jo ikke så interessante temaer jeg skrev om da. Du kunne fortelle at det er mange som sliter, mer enn meg, uten at de har behov for å vise seg fram. Jeg var oppmerksomhetssyk som ville gi ut bok.

 

Etter samtalen vår gråt jeg. Alt jeg hadde jobbet mot, alt jeg hadde sett fram til, raste på brøkdelen av et sekund. Nå hadde jeg ikke lenger noe mål, noen framtidsdrøm. Alt jeg hadde håpet på forsvant liksom i en tåkedis langt vekk i det fjerne. Jeg ble nesten litt redd for å skrive. Trengte plutselig bekreftelse og korrekturlesing fra noen, før jeg i det hele tatt publiserte tekstene på bloggen.

 

Så nå spør jeg dere, og jeg ber dere være ærlige; skal jeg jobbe videre mot drømmen om å gi ut bok? Eller bør jeg overlate bokskriving til de virkelige forfatterne?