Kjære Ana, du kom inn i mitt liv i ei tid da alt var bare rot og kaos. Da min hverdag besto av krenkelser, ensomhet og svik kom du hit og brakte med deg ro, harmoni, glede og trygghet. Du lærte meg å mestre, elske og kontrollere. Du ga meg varme og trygghet, pakket meg inn som ei mor svøper sitt nyfødte barn, beskyttende mot alt vondt i livet. Sammen bygde vi en mur mellom oss og verden utenfor, og på denne måten levde vi godt sammen i mange år.
Men så kom dagen da en fremmed banket på og ville inn, en som ikke brydde seg om muren vår. En som ville lære meg å kjenne, lære meg ekte kjærlighet og å få tilbake troen på menneskeheten. Han fikk tidlig erfare at muren var solid bygd, du og jeg hadde brukt mange år på dette byggverket. Men det stoppet han ikke, og sakte men sikkert tok han fatt på rivningsarbeidet. Stein for stein falt med dype drønn i det de nådde overflaten. Etter hvert fikk jeg lyst til å rive med han, så på gode dager sto vi der begge og kastet stein. Og for hver stein som falt, ble jeg litt mer sårbar, litt mer avkledd.
I perioder gjorde det så vondt at jeg begynte å fylle på muren med steiner igjen, i smug. Raskt utviklet dette seg til en konkurranse mellom deg, min trofaste venn, og denne fantastiske fremmede som aldri ga opp.
Nå har vi tre kjempet en motstridende kamp i over åtte år og tiden er inne for å ta et valg. Du har vært der for meg i tykt og tynt, passet på så ingen skulle såre meg. Gitt meg lys, da alt jeg så var mørke. Og du var, for meg, det viktigste i verden. Nå har jeg fått se hvordan livet mitt kan bli, dersom jeg frir meg fra deg. Og selv om det er en skummel tanke ikke å kunne søke trøst hos deg, vet jeg at jeg nå kan bli sterk nok til å møte verden uten din favn.

Så dette er det siste du hører fra meg.
Farvel Ana, jeg velger livet!

 

Jemy 04.03.2015