På rett vei

Nå er jeg stolt av meg selv! Og det med god grunn!

I dag har jeg virkelig gått ut av komfortsonen min. Jeg har vært på kino!

Det i seg selv er vel, for de aller fleste, ikke noe stort. Men når man er sterkt preget av angst for å kjenne glede og unne seg noe, for sin egen del, ja da er det stort.

Spiseforstyrrelsen har lært meg at jeg aldri er bra nok, at jeg aldri jobber hardt nok og at jeg derfor aldri fortjener noe godt. Å smile, med øynene, er en synd. (i følge spiseforstyrrelsen…) Dersom jeg kjenner på så mye som et fnugg av glede, er hun raskt på plass for å fortelle meg hvor patetisk og svak jeg er.

Men i kveld trosset jeg henne! Jeg dro på kino med et par medpasienter MED matpakke i veska! Og gjett hva?

Det gikk bra! Jeg koste meg. Både med filmen og i selskap med to gode venner. Det var en koselig feelgood film med gode skuespillere, fin musikk og flotte kjoler. Selve handlingen i filmen var litt kronglete å henge med på, men det gjorde ingenting.

Jeg prøvde å utfordre meg selv, og jeg seiret! Matpakken ble oppspist og jeg smilte, med øynene!

Denne kvelden har gitt meg ny motivasjon og økt håp for fremtiden.

Det er faktisk lov å kose seg litt, selv om man står midt i en tung periode i livet.

Djevelen kommer nok og pirker borti meg snart, men den tid den sorg. Akkurat nå nyter jeg smilet, gleden og varmen jeg er fylt med.