Jeg skulle ønske det fantes en sperre jeg kunne aktivert. En trigger-sperre. Kanskje en app på telefonen som gjorde at jeg ikke fikk sett artikler om slanking, trening og matlaging. Eller et filter i brilleglassene mine, så jeg ikke ble oppmerksom på alle overskriftene på ukebladenes forsider som omhandler kroppen vår og hvordan vi bør se ut.
Jeg vet det ikke er samfunnets skyld at jeg er overfølsom for diverse artikler, men det er ikke lett å kjempe mot spiseforstyrrelsen når man stadig får en påminnelse at man ikke er bra nok. Nå for tiden kan jeg ikke lese et eneste ukeblad eller avis uten å finne ordene vekt, slanking, mat, kalorier og trening.
Ikke engang nettavisene er fri for påvirkning. Innimellom artikler om krig i midtøsten, uroligheter i USA og historier fra virkeligheten om folk som sliter med en spiseforstyrrelse eller andre psykiske problemer dukker det opp reklame.
Og ikke hvilken som helst reklame.
Her om dagen var jeg midt i en historie fra virkeligheten, da jeg kom til en annonse om et produkt som lovte deg minst 3kilo vektnedgang i uka!
Denne annonsen var selvfølgelig illustrert med et bilde av en ung, slank dame med plettfri hud og blendahvitt smil.
Og like under annonsen fortsatte historien jeg leste.
Om den 35 år gamle to barns moren som hadde vært døden nær flere ganger de siste 20 årene pga bulimi. Hun fortalte om et tøft og til tider ensomt liv, selv om hun hadde mann og barn. Hun drømte om å leve og jobbet hver dag for å vinne kampen, men det stadig økende samfunnspresset opplevde hun som en ekstra belastning.
Sånn føler jeg det også. Hvor enn jeg snur meg får jeg «beskjed» om at man ikke skal være fornøyd med seg selv og den kroppen man har. «Alle» snakker i det vide og brede om kosemat, slankemat, dietter, sommerkroppen, detox kur, slankepiller, solarium, fettsuging, bryst implantater, trening, tannbleking, intimkirurgi osv.
Og her står jeg, midt i dette kaoset! Er det rart man blir sprø? Det er jo som om omgivelsene forteller meg at jeg «MÅ» holde fast på anoreksien for alt den er verdt! At så lenge man er tynn og bruker størrelse 36 i klær, så har man et godt liv…
Si meg, hva trenger DU for å ha et meningsfylt og fint liv?
Vet du hva…..?
For å ha et godt og fint liv, så må du begynne å drite i alt det der som du nevner over her, for det hører ikke virkeligheten til…
Når du løfter blikket fra alt det….hva ser du? Ser du folk som ligner alt dette? Eller ser du mennesker som kommer i alle fasonger og størrelser?
Hva betyr mest for deg? Er det gutta dine og mannen din?
Et liv der du kan nyte hver dag med deres kjærlighet…sette pris på de nære ting. At du etterhvert kanskje kan begynne å jobbe litt…
Og ikke minst…At du føler at du kan være til stede i ditt eget liv!!
Vi har alle valg i livene våre. Du kan også velge. Ingen andre enn du kan velge i ditt liv….
Hva er det som gjør at du tror at du må være tynnest mulig?
Blir andre mer fornøyd med deg om du er str. 34? Hvorfor skal du streve etter å bli det, hvis du egentlig vil noe annet?
Man blir ikke lykkelig av å kjempe mot seg selv….
Jeg kjenner deg fra du var nyfødt…og du har vært, og er, mitt hjertebarn. Du blir 30 i år.
I alle disse åra så er det jo personen Jeanette jeg har vært glad i…Det har aldri spilt noen rolle hvordan du ser ut. Det er DEG som er interessant, og som vi snakker med…ikke kroppen din.
Jeg vet jo veldig godt hva anorexia og bulimi er….og kom til et punkt da jeg måtte legge det til side.
Og jada, jeg er god og rund i dag….and so what?
Jeg har det godt i livet mitt…med en mann som virkelig har skjønt hva livet dreier seg om.
Ting i livene våre, som preger oss, som vi bærer med oss. De er en del av oss. Vi kan velge om det er de som skal styre livene våre…eller vi kan velge om det er VI som skal sitte i førersetet og styre.
Lar man det andre styre…da kommer man aldri lenger…Styrer man selv, så har man kontrollen sjøl.
Jeg har lest mye om forskjellig…og møtt mange forskjellige folk.
Folk som har opplevd det nedrigste du kan tenke deg, og som skinner som lys i dag…fordi de lever med det, og ikke for det.
Mennesker som er så hardt skadd, at det eneste de kan er å prate og bevege hodet litt. Rent fysisk kommer en diger rullestol og assistenter inn i rommet….men det eneste jeg husker er hvordan denne personen var som person.
Man stiller seg spørsmålet om hvordan det vil være å leve slik…. Hvordan kan det være verdi i å leve et slikt liv?
Denne personen hadde fått livet i gave igjen, sa hun…og hver dag var en lykke for henne…hennes familie…barn og barnebarn.
Jeg håper at du kan klare å se DEG, og din egenverdi.
Det er på tide å gi f……, og begynne å leve, Jeanette.
Folk som har vært med på å kludre det til i livet ditt er ikke verdt å bruke energi på lenger. Det vil alltid være der….men ikke la det ta mer energi. Du trenger den til deg sjøl nå. Til deg, og familien din som også trenger deg.
Og vet du….Jeg elsker deg, og savner deg!
God og varm klem sendes til deg 🙂