Den egentlige sannheten

Selv om jeg til enhver tid prøver å skrive rett fra hjertet og uten sensur, så er det ikke alt som vil ned på papiret. Hver gang jeg begynner å skrive om enkelte temaer, så er det som om bokstavene stokker seg, øynene går i kryss og alt blir bare rot.

Vet dere grunnen til at det er sånn?
Jeg tror det er frykten og skammen som står bak.
Frykten for å såre dere, for å ødelegge deres oppfatning av min fremgang. Og skammen jeg føler, over fremdeles å være en fange, i min egen kropp.

For hvordan forklarer jeg, ovenfor meg selv og mine nærmeste, at 29års dagen ble «feiret» i ensom majestet i sofaen mens jeg så på «Farlig fedme» og trykket i meg sjokolade og potetgull… For deretter å sette programmet på pause, gå rolig og kontrollert på badet for å kaste opp. Der hang jeg over toalettskåla mens snørr og tårer forsvant ned i sluket sammen med skam, vemmelse, selvforakt og en enorm avsky ovenfor meg selv og mine handlinger.

Selv om jeg skjemmes så mye at jeg mest av alt vil sette meg i bilen, kjøre min vei og aldri se meg tilbake, så blir jeg. Jeg har to små som ligger og sover, og aller helst burde jeg vært i en dyp søvn selv også nå. Men jeg klarer ikke finne roen, magen er tom og hodet er fullt.

Lyden av den store klokka på veggen over sofaen virker vanligvis beroligende på meg, men ikke nå. Nå er det som om hvert tikk er inni meg, på innsiden av hodet mitt.
Å kvitte seg med maten skal i teorien også gjøre at jeg kvitter meg med følelsene. Men det er med spiseforstyrrelsen som med alkohol, den bare forsterker de aktuelle følelsene. Innimellom blir de litt mindre framtredende mens du fremdeles har «rusen», men umiddelbart etterpå kommer alt tilbake med forsterket kraft.

Jeg sitter i sofaen, programmet jeg nettopp så er for lengst ferdig, og på skjermen er det høydramatisk i en eller annen sykehusserie. Jeg skjelver, er rastløs, har magekramper og en gryende hodepine. Min firbente følgesvenn kommer tuslende bort til meg, kryper opp i fanget mitt og borer snuten ned i halsgropa mi. Deretter løfter han hodet og ser på meg med et bedende blikk som bare betyr en ting, det er tid for en kjapp luftetur før vi finner senga.

I det jeg åpner ytterdøra og går ut, kan jeg kjenne at kong vinter har festet grepet. Men jeg er for sliten til å bry meg, og for angstfylt til å fryse, så jeg går rolig rundt i byggefeltet. Her er jeg, ute å går tur, midt på natta i cherox, pysjamas shorts og t-skjorte. Kvikksølvtermometeret viser 4 blå, men alt jeg føler er varmen i kinnene mine og saltsmaken som når tungespissen min i det jeg fukter leppene.

Vi går inn igjen, og etter en rask tur på do er jeg klar for senga. Jeg bryr meg ikke om å dra ned rullegardina. Legger meg bare apatisk ned i senga og lar tårene trille.

Vel vitende om at dersom jeg skal komme noen vei, må jeg fortsette å kjempe. Dag etter dag, natt etter natt.

Face your fear, don’t stop fighting!

Men fytti helvete så slitsomt det er!