Tiden leger alle sår, sies det. Så når kan jeg forvente å glemme? Når blekner minnene?
Mer enn ti år har gått, siden du sist la hånd på meg. Ti lange, slitsomme år. Men det er ikke over, ikke enda. Fremdeles kan jeg stivne til ved uventet berøring, kjenne hjertet hoppe over et slag når jeg går i byen og ser noen som ligner på deg. Det hender seg jeg våkner med et hyl, et stille hyl, som ikke unnslipper leppene mine. Puta blir våt av salte tårer, tårer fylt med bitterhet, sinne og skam. Som et lyn fra klar himmel kommer alt tilbake til meg, plutselig er jeg tilbake der alt hende, jeg kjenner lukten av deg, ser de intense øynene dine og hører de ordene jeg hater mest på denne jord: Er dette ekkelt? Det er ikke farlig, jeg vil deg bare godt.
Du lot MEG, ei lita jente, «avgjøre» om dette var ekkelt eller ikke! Du fikk MEG til å forbinde nærhet og kjærlighet med skam og hat. I starten skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, hva som foregikk. Du var jo bestandig så snill og grei mot meg, du lyttet til alt jeg sa, støttet meg og var der når jeg følte hele verden var mot meg. Jeg stolte på deg, viste deg tillitt, og hva er takken? Du ødela meg! Du fikk meg til å føle at det var greit det du gjorde! På grunn av deg har jeg nå problemer, store problemer.
Jeg har en mann som elsker meg, jeg var heldig, fant kjærligheten i ung alder. Vi har vært sammen i over 8år nå, gift i mer enn 6 av de. Men den dag i dag er du og dine handlinger en del av meg. Takket være deg går min mann på tå hev, for å ikke gjøre noe som trigger minnene og tankene.
Hvorfor gjorde du dette? Og hvorfor holdt det ikke med en gang? Hvorfor måtte du gjenta de samme handlingene gang på gang, år etter år? Jeg håper du lider som meg, at du angrer bittert på dine handlinger. Men hvorfor skulle du? Saken endte med henleggelse, sånn som slike saker ofte gjør. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Min advokat fortalte meg at ordlyden der var viktig, at det i seg selv var en seier. Henlagt på grunn av bevisets stilling fortalte at domstolen trodde på meg, men kunne ikke dømme gjerningsmannen fordi bevisene ikke var sterke nok. Vel og bra dette, på papiret, jeg ble trodd, hurra! Men hva hjelper det? Ingen papirer i verden kan gjøre dette ugjort! Ingen dom i verden kan heller rettferdiggjøre det du gjorde.
Nå jobber jeg hardt hver eneste dag, men å overbevise meg selv om at jeg fortjener et godt liv. At det ikke er min skyld det som hendte. Men jeg har flere enn en gang tenkt på hva jeg gjorde galt. Om jeg oppmuntret deg til dine handlinger ved å betro meg til deg om mine egne problemer. Om det var min skyld at du rørte ved meg på steder solen ikke skinner, om det bare var din måte å vise godhet på? Men nei, konklusjonen er; det var ikke min skyld!
Jeg håper å en dag kunne gå med hodet hevet og elske kroppen min for det den er, og igjen kjenne at det er MIN kropp!
Jemy 16.03.2015