Skammens vei er mørk og ensom

Igjen sitter jeg her, og tar meg selv i å tenke hvor forbanna vanskelig alt skal være! I mange år levde jeg etter en filosofi om at så lenge jeg gikk ned nok i vekt så ville alt bli bra, da ville jeg få venner, da ville jeg bli populær og da ville jeg bli fornøyd med meg selv. Men jeg har jo endelig oppdaget at det ikke er sånn det fungerer, men den oppdagelsen ble ikke gjort over natten og heller ikke helt av meg selv. Det skulle mange feiltrinn og brutte løfter til for å skjønne hvilken vei min livsstil egentlig førte meg.

Da jeg nå i vinter endelig tok tak i problemene og takket ja til behandling som innebar 8 uker innleggelse med strengt matregime, trodde jeg at dette var starten på et nytt og bedre liv. Jeg valgte å tro på de ansatte som mente at ting ville føles bedre bare kroppen min fikk litt mat, noe å jobbe med. Men akkurat nå føler jeg meg delvis lurt. For gjett hva, jeg har det ikke bedre nå! Vekta er høyere, fettet er mer synlig, buksene strammer, kroppen klarer ikke store anstrengelser før den protesterer og ikke minst jobber hodet for fult absolutt hele tiden.

Jeg får daglig kommentarer av typen: Så bra du ser ut! Nå har du gått opp i vekt! Så godt å se at det går riktig vei! Når begynner du på jobb igjen? Jeg så du var ute å gikk, så bra du holder deg i form!

 

Alle disse kommentarene er helt sikkert sagt i beste mening, men for meg så virker de nok mot sin hensikt nå, de beviser bare det jeg selv føler. At jeg nok en gang har mislyktes. Fordi det var jo nå alt skulle bli så mye bedre. Bare vekta økte så ville det bli lettere å leve, bli mindre humørsvingninger, jeg ville bli mer tålmodig etc.

Vel, så langt føler jeg ikke noe annet enn skam! Skam fordi jeg har lagt på meg! Skam fordi jeg ikke lever opp til forventningene til samfunnet forøvrig! Skam fordi jeg ikke har blitt en bedre mor! Jeg angrer sånn på at jeg gikk opp i vekt! Og de tankene føler til at jeg skjemmes enda mer, nettopp fordi jeg har sånne tanker. Hvordan kan jeg ønske meg tilbake til en destruktiv livsstil når jeg vet nettopp det, at måten jeg levde på før var destruktiv!

Vel var det destruktivt, men det var trygt og godt. Nå føler jeg at jeg er i ferd med å miste meg selv, enda mer enn da jeg sultet meg. Jeg er i ferd med å miste identiteten min, og jeg er redd.

Livredd! Tanken på å bli frisk skremmer meg mer enn tanken på å dø. Men det kan man jo ikke si til verden utenfor, til de som ikke ser inni min lille boble. Så istedenfor tar jeg på meg maska og bygger opp igjen muren min. På den måten kan jeg være den dama verden forventer å møte, iallefall utad, mens jeg sakte men sikkert visner innvendig.

Jemy 28.05.2015

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.