Når føglan kvitre frå li å fjell
Ein kald å hustre såmmårkveld
Da e d godt å sett se ne
Å kjenn eit snev av ro og fred
Føglan gir me håp å tro
Sjøl om alt e mørke no
Men enno vil e setta her
Å ta en pause frå alt som skjer
Måned: juni 2017
Huset e stille
Dåkk har gått te ro
Me sommerfugla i magen
Ligg dåkk dær no
Imårrå e dagen
Dåkk ha venta så læng
Spenninga stig
E d mange som kjæm
At tia går fort
D ha e jo skjønt
I åra som ha vært
E d my som e glømt
Men en ting e huske
Som om d va i går
E bilde på skjermen
Av to hjerta som slår
Dåkk kom te verden
Så liten å skjør
Fra den dagen av
Vart itj nå som før
Fyrrig d e dåkk
Men ka gjør vel d
Når glimte i øye
E ofte får sje
Gratulerer me 7 års dagen
Sindre og Daniel ?
Jeg dusjer i mørket og pusser tennene med ryggen mot speilet. Jeg distanserer meg fra andre, og er stiv i kroppen ved fysisk kontakt. Jeg lager en avstand, bygger en mur. Mellom meg, og dere.
Det gjør vondt! Jeg skyver dere unna, mens jeg stille roper “ikke gå”. Vær her, hold om meg å si at alt vil bli bra, til slutt.
Jeg kan ikke flykte fra meg selv, men vit at jeg prøver, i det lengste.