Måned: august 2016

Svigermor, takk for den du er!

jemy

Jeg har et godt forhold til min svigermor, det har jeg i grunnen hatt hele tiden. Første gang jeg traff henne var en desember dag i 2006. Jeg og Jon Ståle var helt i starten av vårt forhold, begynte så smått å bli bedre kjent. Så skulle vi innom å hilse på foreldrene hans, noe jeg var langt fra klar for. Men han overbeviste meg om at det ikke var noe å være redd for eller grue seg til, og det hadde han rett i.

Der kom vi inn døra, Jon Ståle først og jeg etter. For et syn vi må ha vært. Der kommer sønnen hjem med en bleik, utmagret, kortklipt jentunge på knapt 19 år med alt for store klær. Jeg følte meg vettskremt, redd som en liten mus fanget i et hjørne. Hva ville de tro om meg? Men jeg hadde ingenting å frykte. Hans foreldre tok meg i mot med en varme og godhet ulikt alt annet. Og dette skulle vise seg å bli starten på mange gode år.

Siden den desemberdagen har de stilt opp for oss i tykt og tynt. Takknemligheten jeg føler til de er stor og jeg føler ofte jeg kommer til kort når det gjelder å gjøre gjengjeld eller si takk. Så her i sommer hadde svigermor bursdag og i den anledning skrev jeg et dikt jeg ønsker å dele med flere. Håper det faller i smak.

 

Til min kjære svigermor

 

Ei svigermor så snill og rar

Er jeg glad for at jeg har

Du er så snill, blid og grei

Et nei er aldri å få fra deg

Du stiller opp og passer på

Alle dine, store som små

 

Nå vil jeg vise hva du betyr for meg

Så si meg så hva du ønsker deg

Når november kommer, kald og grå

Så skal du av meg, en biltur få

Det er opp til deg hvilken vei vi tar

Men jeg en liten anelse har

 

Vi kjører nordover halvannen time

Da ser du et skilt som får deg til å smile

Lysstøperiet er nok tingen for deg

For lys du elsker å spre om deg

Så tar vi en burger på kaféen der

Før vi kjører hjem, med en pose så svær

 

Ordenes magi er alt jeg kan gi

Men jeg håper at diktet får smilet på gli

Hva du betyr for meg, vil du nok aldri forstå

Men gleden er stor når du ringer på

Vi kan sitte og le og prate om alt

Men nå har jeg nok, på dagen din talt

 

Screenshot_2016-08-13-10-09-25

Trygt i havn

jemy

Når himmelen er lyseblå

Med mange hvite skyer små

Da tusler jeg mot sengen min

Der ligger min kjære varm og fin

 

Jeg legger meg så rolig ned

Lar tankene flyte langt av sted

Jeg hører på hans hjerteslag

Mens natten sakte går mot dag

 

Når dagen gryr han må dra av sted

Og jeg kan ikke være med

Jeg holder klemmen tett og lenge

Vil aldri denne stunden glemme

 

Jeg er så glad det er vi to

For i takt med han kan jeg finne ro

Han holder meg i sin gode favn

Og leder meg så trygt i havn

Nattens demoner

jemy

Noen ganger når jeg skal legge meg til å sove, er jeg redd. Jeg er redd for å lukke øynene, og redd for å slappe av. Redd tankene mine skal dra meg langt til havs, hvor jeg blir skylt over bord og fanget i et stort sort hull. Hullet ser jeg for meg litt sånn som en malstrøm, som sluker alt i sin vei. Som holder deg fast med all sin kraft. Og kanskje, hvis du kjemper lenge nok vil du til slutt bli fri. Men prisen du da betaler er svært høy.

Utmattet, kraftløs og tung, med opphovnede øyne og et vassent blikk ligger du der alene i sengen. Som en oppbrukt tyggis noen har spyttet fra seg.

 

I kveld er en sånn kveld. Dagen har vært tung og krevende. Jeg har enda ikke landet. Har ikke tatt meg tid til å reflektere over eller sortere dagens inntrykk. Jeg unngår det så langt jeg kan, helt til det siste. Det er for tøft, for vanskelig. Jeg ønsker ikke å føle eller å være tilstede.

Jeg vil løpe. Være fri. Slippe å konfrontere styggen på ryggen.

 

Jeg vet at når søvnen omsider innhenter meg, er jeg sjanseløs. Da farer jeg avsted på ukjente veier og våkner opp med et hode som er ferdig sentrifugert. Det er slettes ingen god følelse, det kan jeg fortelle deg.

Så kanskje man bare skulle hoppe over natta for i dag? Skrudd klokken noen timer fram og latt dagen gry? Så kunne jeg igjen gå tur, holde meg i aktivitet og være opptatt med å legge lokk på følelsene mine.

 

Tilbake til hverdagen

jemy

En ny måned, en ny høst.

Vips så var denne sommeren over. Nå kommer hverdagene haglende mot oss som snøstorm i desember. Og vi må lete lenge og vel på kalenderen for å finne en rød dag, en planleggingsdag eller neste ferie. Litt vemodig, men også litt godt.

For det er noe med det. Hverdager. Smak på det ordet. Hva føler du når du tenker på hverdag? Det første som dukker opp i hodet mitt er trygghet. Tett etterfulgt av rutiner, avtaler, stabilitet og kontinuitet. Med andre ord ting som gjør meg godt, som gjør at jeg trives og mestrer livet.

Misforstå meg rett, det er ikke det at jeg ikke liker ferier, men jeg føler at jeg fungerer bedre på hverdagene uten alt for mye forandringer. I ferien flyter liksom alt. Barnehagen er stengt, behandlerne er ikke på jobb, venner og familie er bortreist, døgnrytmen sklir ut og det blir mye feil type mat. Og når omgivelsene ikke er de samme vante, så flyter liksom alt inni hodet mitt også. Høres sikkert rart ut, men sånn oppleves det for meg.

Men nå vet du, nå er vi i gang igjen. Jeg har begynt hos fysioterapeuten igjen, den kommunale sykepleieren er tilbake og guttene begynner på SFO onsdag denne uken. Så sakte, men sikkert faller ting på plass. Regner med det blir litt innkjøring for store og små før vi er helt i gjenge igjen, men vi får bare ta tiden til hjelp.

 

Håper dere alle har hatt en fin sommer og at høsten blir, om mulig, enda finere.

 

Hilsen meg (som har et hovedmål for høsten; å gå mer tur i naturen)

Legger ved et bilde fra Restadgrøtåsen

Screenshot_2016-08-01-23-34-23