Hvor mye betyr vekta mi egentlig? Kan et tall på et display definere hvem jeg er som person? Har jeg lov til å leve, elske og være glad selv om jeg ikke har en bmi på 18? Er skinn og bein viktigere enn en sunn, velfungerende kropp?
Dette er tanker jeg sitter igjen med etter dagen idag. I 6 uker nå har jeg prøvd å være “flink pike” på den rette måten. Med andre ord spise og gi kroppen hva den behøver.
Som de fleste vet så ødelegger slanking forbrenningen og kroppen går etterhvert inn i “sparemodus”. Så nå når jeg begynte å spise igjen oppførte kroppen min seg som en svamp, ved å suge til seg alt jeg ga den. Jeg har merket det, men har prøvd etter beste evne å gi faen! Jeg har koblet helt av og husker svært lite av februar og mars måned.
Idag var dagen da jeg koblet meg på igjen. Etter mange (gode og mindre gode) unnskyldninger den siste tiden, dro jeg endelig til samtale. Det var tid for veiing og magefølelsen stemte, x antall kilo opp. Min første følelse var panikk og redsel! Før jeg plutselig innså at jeg lever! Jeg fungerer! Jeg er her! Verden gikk ikke under, selv om jeg passerte min magiske vektgrense!
Nå kunne vi så smått begynne å se fremover. Fokusere på litt andre ting. Lære å kjenne meg selv og mine kvaliteter. Øve på å se det positive i ting, istedenfor å ta sorgene på forskudd. Veien blir til mens man går, og jeg er ikke i mål enda. Men nå vet jeg at det er mulig, bare jeg vil det selv og klarer å ikke gi opp.
Med nye delmål i lomma gikk jeg rakrygget ut av kontoret til behandleren min, vel vitende om at nå er jeg på rett vei. Motivert, glad og en smule stolt tar jeg fatt på veien videre, med vissheten om at JEG er MER enn ett tall og en diagnose!
