Det er søndagskveld og huset har falt til ro. Guttene sover omsider etter flere timer tull og tøys på soverommet. De er spente. Om to dager er det 1.desember og mormor kom idag innom med pakkekalender. Daniel var nærmest utrøstelig ikveld da han fikk forklart at han må sove to netter til, før første pakke kan åpnes. Det ble litt lettere da han forsto at etter de to nettene får han åpne en gave hver dag fram til julaften.

Jon Ståle har dratt på jobb, en aldri så liten salt runde må til for at folk skal komme seg trygt til jobb imorgen tidlig. Jeg berømmer han og de andre som holder veiene fine dag og natt. Sove når de har sjansen og bli oppringt midt på natten for å dra på jobb. Og uansett hva de gjør eller ikke gjør, så er det sjelden skryt å få. Enten så kjører de for sakte og er i veien, ellers så er de ikke ute ofte nok/raskt nok. Brøytebilene – alle vil ha de, men ingen vil se de!

 

Selv ligger jeg her og funderer. Går tilbake i tid, i tankene mine. Prøver å finne opprinnelsen til alt dette. Hvordan kunne det ha seg at jeg, som kommer fra en matglad familie, endte opp i demonens verden? Hvor alt jeg gjør, sier, tenker og føler blir veid? Hvor jeg må fortjene å spise? Hvor jeg ikke kan unne meg selv å være glad, dersom vekta har gått opp?

Hvordan kan det ha seg at jeg får klump i halsen og må tørke en tåre når guttene forsiktig ytrer ønske om å bake til jul? Selv her jeg ligger og skriver handleliste, stiger pulsen. Hvorfor er mat så farlig?

Her om dagen hørte jeg en debatt om folkehelsen i landet vårt og at norske barn og voksne blir stadig tykkere. Debattantene diskuterte ivrig seg i mellom hva som kunne og burde gjøres for å snu denne utviklingen. En ting jeg bet meg merke i var dette: Spiser du for å overleve? Eller lever du for å spise?

Jeg tilhører definitivt den første kategorien. Jeg  spiser med øynene, ørene og nesa. Jeg saumfarer nettet etter oppskrifter. Går timevis i butikken og drømmer meg bort. Ser på utallige mat program og ønsker å gjøre som de kokkene der. Lage mat. Lage god mat og nyte det. Forholde meg til mat med glede og entusiasme. Kose meg, med mat.

Jeg har så mange drømmer og ønsker. Men enn så lenge drukner de. I salte tårer fra øynene mine.

Hvis bare…

I går var en nervepirrende dag. En dag jeg grudde meg mye til. Men jeg kom meg gjennom den. Jeg er her enda.

Jeg dro til Tiller og møtte frøken M. Akkurat klokken ti kom hun ut i venteværelset og hentet meg. Hun smilte. Ønsket meg velkommen. Viste vei til kontoret hennes. Et lite, men koselig rom. Utsikt ut til naturen, snødekt plen og grønne bartrær. To turkise stoler med armlener og et rundt bord. Der skulle vi sitte. Hun har to klokker på kontoret. En på veggen og ei på bordet.

Tikk, takk, tikk, takk.

Vi har bakgrunnsmusikk til samtalene våre.

Frøken M var koselig. Hun så på meg mens jeg snakket og jeg fikk inntrykk av at hun lyttet. Jeg klarte ikke møte blikket hennes, men hun påpekte det ikke. Takk.

Nå som første samtale er overstått, føler jeg meg litt lettere til sinns. Nå vet jeg iallfall hvem jeg skal forholde meg til den neste tiden.

 

Takk for alle gode tanker og lykkeønskninger i går.

Nervøs og redd

Takknemlig og spent

Livredd og skrekkslagen

 

Alle disse følelsene herjer i meg nå ikveld. Imorgen går turen til Tiller. Igjen. Men denne gangen er noe annerledes. Denne gangen er det heldigvis ikke en ny vurderingssamtale. Nå skal jeg møte noen som forhåpentligvis skal hjelpe meg videre. Jeg skal få det jeg har ventet på, helt siden mai. En ny behandler. Alt jeg vet om denne personen er at det er ei dame. Og at fornavnet hennes begynner på M.

 

Jeg er redd. Veldig redd. Enda en gang skal jeg åpne meg selv for en fremmed. La denne fremmede få et innblikk i min hverdag. Lære meg å kjenne, på godt å vondt. Vise hvilke utfordringer jeg har. Hva som gjør at jeg ikke får hverdagen til å fungere.

 

Forhåpentligvis kan jeg, etterhvert, få litt tips og råd til å mestre hverdagen. Men først handler det om å møte hverandre. Bli kjent. Håpe at kjemien stemmer. Og at vi befinner oss på samme klode.

 

Pust inn.

Pust ut.

Spenningen er til å ta og føle på.

Vil.

Vil ikke.

Men jeg må.

Nå har jeg ikke noe valg.

Oppmøte imorgen kl 10:00.

Ønsk meg lykke til!

Snapchat-8709196928650490386

Når lysten til å leve minker, og lysten til å dø virker mer og mer forlokkende. Da vet du at det har gått for langt. Når du setter deg ned et fem minutt for å tenke, og tårene kommer helt av seg selv. Da vet du det er fare på ferde. Når du har mareritt om dine egne tanker og hver gang du lukker øynene går rullgardina ned. Da er det lett å bli motløs og redd.

Når en tallerken suppe er nok til at du mister nattesøvnen, da spiller det liten rolle hva vekta viser. Når du har grått deg tom og alt virker grått og trist, da skulle du ønske at stoltheten forsvant ei stund og ga plass til noe nytt. Å be om hjelp er ikke det samme som å være hjelpesløs, det handler om å våge å innrømme ovenfor seg selv og andre at dette fikser jeg ikke alene.

Du ser meg

Du forstår

Du hører meg

Selv uten ord

 

Du stiller bestandig opp

Rekker ut en hånd når jeg ligger nede

Tilbyr deg å gå stien med meg

Takk for at du er der

 

Takk for at du stoler på meg

Gir meg håp om ei framtid

Gir meg troen på at dette kan snu

 

Sist men ikke minst

Takk for at du lar meg føle at jeg betyr noe

Du titter ikke stadig på klokken og ber meg haste videre

Du lar meg ikke se at du “bare” gjør jobben din med å snakke med meg

Du sier du bryr deg, og jeg tror deg

Takk

Hva er du redd for?

Jeg vet at du leser, følger min blogg. Jeg ser det i blikket når vi møtes i gangen. Jeg møter deg ofte, men vi snakker nesten aldri. Du ser liksom forbi meg.

Hva er du redd for?

Er du redd jeg er smittsom? At du blir deprimert hvis du snakker med meg? At jeg ikke tåler glede?

 

Jeg kan smile.

Jeg kan le.

Men gråten i hjertet, kan ingen se.

 

Vik ikke fra meg, jeg tåler det meste. Spør og du får svar. Jeg er meg, med og uten depresjon. Jeg er ikke annerledes nå, enn da vi først møttes i fjor. Du sa du ønsket å lære meg å kjenne, men nå tar du aldri kontakt.

Ble du skremt av det du fikk vite? Tror du jeg er farlig for deg og dine barn?

Beklager dersom du føler det sånn, men vit at jeg fremdeles ønsker ditt vennskap. Og selv om jeg har tunge perioder så har jeg humor og liker å ha det gøy.

Jeg er, på de fleste områder, akkurat som alle andre småbarnsmødre. Jeg liker å trene, være ute, finne på ting og være med venninner.

Jeg er mer enn “bare” en depresjon. Husk det… Og når du er klar for det, vil jeg være her, for jeg har god tid…

Tikk takk tikk takk

Bomben kastes hit og dit

Ingen vet når det smeller

Og ingen vet hva det gjelder

 

Stuen er rolig og fredelig

Atmosfæren glad, nærmest lykkelig

Ungene leker og de voksne ser TV

Og så med ett blir det svart

 

Eksplosjonen kommer som lyn fra klar himmel

Med et heidundrende brak og øredøvende roping

Det er mor som smeller, igjen

Enda en gang kokte det over

 

Ordene kommer høyt og hardt, mens tårene presser på

Far ser på mor mens munnen blir til en smal strek

“Nå tror jeg det er på tide at du drar ut en tur”

Barna ser uforstående på de voksne

 

Mor kysser barna adjø, tar nøkkelen og går ut

Setter seg i bilen og kjører ut i nattemørket

Fort og enda litt fortere kjører hun

Musikken dundrer høyt i bilen

 

Prøver å overdøve alle følelsene som kommer

Men det går ikke, tankene overmanner henne

Og lysten til å vri rattet rundt for å ende i fjellveggen

Kommer snikende

 

Hun svinger inn på en sidevei og lar tårene renne

Utmattet synker hun sammen i setet

Mens hun drømmer seg langt, langt vekk

“Hvis du elsker dem, slipp de fri”

 

(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)
(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)

Rundkjøringer.

Jeg liker ikke rundkjøringer.

De er uforutsigbare.

Vanskelig å lese.

Alt for mye kan skje.

Hvem kommer først inn?

Kjører bil A fortere enn bil B?

Bruker du blinklys når du kjører inn i rundkjøringa?

Hva med når du kjører ut?

Setter du det på for tidlig, forvirrer du meg.

Setter du det på for sent, gjør du meg usikker.

Setter du det ikke på, blir jeg irritert.

 

Lyskryss.

Jeg liker lyskryss.

Grønt lys, kjør.

Rødt lys, stopp.