Bare en kilo til, så blir jeg glad.
Bare en kilo til, så blir alt bra.
Hva skjedde med å leve i nuet?
Å gripe øyeblikkene som livet gir deg?
Hvorfor streber vi alle etter lykken?
Aller helst vil vi ha det uoppnåelige og i vår iver etter å komme dit, glemmer vi å leve. Vi utsetter alle gleder og lykkelige stunder. Snakker om alt det koselige vi skal gjøre i helga, i ferien eller kanskje neste år. Som om alle gleder ligger foran oss! Hva med å kose seg en helt vanlig mandag? Ta med barna på lekeland midt i uken? Tenne lys og spise en romantisk middag etter barna er lagt, selv om det ikke er helg og barnefri?
Svaret sitter ikke jeg med, for jeg er selv fanget i denne “ventebobla”. Jeg sitter og drømmer om alt jeg ønsker å gjøre når jeg blir frisk, og glemmer dermed å nyte de koselige opplevelsene som skapes nå. Som en hel ettermiddag uten krangling, en dag uten regn eller en fin samtale med min kjære.
La oss begynne å leve, ingen vet hva morgendagen bringer!
