Så er jeg her igjen, ytterst alene på en fjellhylle. Rett nedenfor meg er en sort, dyp avgrunn. Og like over meg henger et tynt, slitt tau. Langt vekk i det fjerne hører jeg latter og glade stemmer, de roper noe mot meg. De ønsker meg velkommen, vil jeg skal være med å leke. Men eneste veien opp er tauet, tør jeg stole på at det holder?

 

Mens jeg sitter sammenbøyd på fjellhyllen og vurderer veien opp, hører jeg noen lyder fra avgrunnen. Mørke, lokkende toner, som minner om Huldras sensuelle lokkesang. Den sangen hun etter sigende brukte for å lokke unge menn ned i tjernets mørke dyp.

 

Den sangen kjenner jeg, de fortryllende tonene har jeg fulgt nå i nesten 18år. Og nå orker jeg ikke mer. Mørket er trygt og kjent, men jeg er lei av å bare eksistere.

 

Jeg vil leve. Kjenne sola varme iskalde kinn. Høre hjertet banke i takt med pusten din. Være tilstede for meg selv og familien min. Nå er det min tur til å blomstre, skinne om kapp med solen. Leve fullt og helt, finne min plass på jorden.

 

Det er en prosess. Jeg kom ikke hit over natten, og jeg vil måtte ta tiden til hjelp for å overkomme sykdommen. Det er greit, det er en kamp, men mange har kjempet og vunnet før meg. Jeg er også i stand til å klare det!

 

Jeg kaster et siste, stjålent blikk ned mot avgrunnen før jeg gjør helomvending og griper tak i tauet. Sakte, men sikkert skal jeg klatre oppover, steg for steg. Det blir ikke lett, men jeg vet premien er verdt å kjempe for!

Snapchat-1334295125398458033SuperPhoto_151229170254

SuperPhoto_151229170724

Skrivingen min foregår mest i de tunge stundene, men det er ikke dermed sagt at det er hele livet mitt. Visstnok har jeg dager hvor jeg våkner opp og bare ønsker å dø, men jeg har også dager hvor jeg våkner til fuglekvitter og trillende barnelatter.

 

Sånne dager liker jeg. Dager hvor det er jeg og ikke sykdommen som bestemmer. For jeg er så mye mer! Jeg er kone og mor. Jeg er venninne og arbeidstaker. Jeg er livsglad, sprudlende og utadvendt. Glad i å lese, se filmer og gå tur. Elsker å tulle og tøyse med barna mine. Liker å pynte meg og gjøre meg fin for min mann. Jeg er glad i kos, klemmer og et ertende klaps på naken. Små ting som piffer opp hverdagen og bringer liv og farge til en grå hverdag.

 

Jeg er utrolig glad i musikk og naturen. En perfekt kveld for meg er å ta på godt med klær og gode sko og ut å gå. Hodelykt og en fin spilleliste på Spotify hører så klart med. Jeg tror nok jeg og lillegutt (hunden vår, King Kong) kunne tilbragt hver eneste kveld med å gå i timevis, men jeg prøver å holde aktivitetsnivået til en ok mengde.

Snapchat-7036545673416405190

Her på Hølonda har vi et meget aktivt idrettslag (IL LEIK) som er flinke til å tilrettelegge så flest mulig kommer seg ut av sofaen og i aktivitet.

 

Min “favorittdel” av idrettslaget må nok være trimavdelinga. De har satt ut postkasser med bøker på 25 forskjellige plasser på Gåsbakken og Korsvegen. Og for hvert besøk på disse trimpostene får man et poeng. Det artige er at man kan oppnå forskjellige “utmerkelser” alt etter hvor aktiv man er, så da har man noe å jobbe mot.

Samler man for eksempel 50poeng oppnår man Furukongla og med 100poeng har man Trimgaidden.

Det er bestandig gøy å ha et mål, noe å strekke seg etter, og det gir ekstra motivasjon til å komme seg ut.

Snapchat-2076501254342249355

 

Som jeg skrev innledningsvis så er jeg mye mer enn en diagnose, mørke dager og tunge kamper mot mine indre demoner. Men de er der, og da gjør det godt å få satt ord på det som lurer under overflaten.

 

Men nå, etter å ha lest dette innlegget, ser dere kanskje at solen skinner her også. Kanskje ikke hver dag, men jeg har stor tro på at dette året bringer med seg flere soldager enn det vi nå har lagt bak oss.

 

Følg meg videre, så får dere se hva som skjer.

 

Nå er det pannekakesteking som står på tapetet før guttene hentes. Og i kveld, da drar vi i svømmehallen med et par venninner og deres barn. Der sitter iallfall latteren løst ?

 

Vi snakkes!