Jeg skriver. Mye og ofte. Noe publiserer jeg her på bloggen, mens noe bevarer jeg for meg selv. Henter det kanskje fram senere og deler det med dere lesere da.

Jeg liker å skrive. Liker å finne ord for å forklare hvordan jeg har det. Jeg har tilsynelatende lett for å finne ord. Godt ordforråd pleide lærerne å si.

Men av og til får jeg ikke til å si det jeg vil. Spesielt til mine nærmeste. Ikke fordi jeg ikke vil. Heller ikke fordi jeg mangler ord. Men fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal få de til å forstå. Hvilke ord jeg skal bruke så de forhåpentligvis skjønner hva jeg mener.

Jeg er redd for å såre og for å bli såret. Jeg er redd for å skuffe og for å bli skuffet.

Ord kan forklare mye, men dersom man bruker de feil, kan de ødelegge alt. Riktig ord til feil tid kan få alvorlige konsekvenser.

Der er min største utfordring. Jeg har mye på hjertet, men er en mester i å velge feil tidspunkt å snakke på. Da velger jeg heller å tie og smile.

Intet nytt er godt nytt.

Jeg har tenkt en del på noe du sa for litt siden. At jeg er heldig. Heldig som kan velge. Som kan gjøre naturlige ting. Som har familie. Som har en partner.

 

Jeg vet du har rett. Jeg vet jeg bør være takknemlig for alt jeg har. Men når det stormer som verst, er det ikke lett å se. Alle de gode tingene som skjer. Alle menneskene som er glad i meg.

 

Da ønsker jeg bare å være i fred. Alene. Meg selv og sykdommen. Ingen som står i veien. Ingen å såre. Ingen å elske.

 

Høres dette absurd ut? Kanskje det. Men sånn er det for meg. Det er min hverdag. Mitt liv.

 

Du sier jeg kan velge. Jeg hører “du er heldig”.

Du sier jeg har en familie som trenger meg. Jeg hører “vær glad for det du har”.

 

Jeg tolker dine ord og meninger dit hen at jeg er utakknemlig. At jeg ikke vet hvor heldig jeg er. At jeg overdriver problemene mine. Konklusjonen av vår samtale blir at jeg må skjerpe meg. Ta meg sammen og være glad.

 

Innerst inne ser jeg at du ikke mener det sånn. Du vet jeg har det vanskelig. Du ønsker å hjelpe. Men jeg overanalyserer. Tolker alt i verste mening.

 

Beklager at jeg misforstod.

Takk for at du er min venn.

 

 

Det er nå ca 6mnd siden jeg tok valget om å begynne å skrive. Og jeg skriver enda. Åpent, leselig for alle, helt uten filter. Jeg angrer ikke et sekund. Tilbakemeldingene jeg har fått gjør at all skrivingen er verdt det. Jeg har blitt godt motatt av de fleste, og åpenheten jeg har valgt gjør det lettere å møte folk. Jeg setter pris på at dere leser og dermed vet.

Jeg føler ikke at noen stirrer og hvisker. Dersom dere lurer på noe og er nysgjerrige, så spør dere.

Takk!

For at dere bryr dere. For at dere inkluderer meg. For at dere lar meg får være meg.

Guttene våre får vokse opp i ei fin bygd, vel vitende om at mamma kan slippe masken og være seg selv.

 

Ikveld har vi vært på basar. Akkurat som jeg husker fra jeg var lita. Med tombola, åresalg, loddbøker og mat. Dette er en årlig tradisjon utpå her på senhøsten. Arrangert av Hølonda sanitetsforening. Et kjempe flott arrangement med mye folk og gratis kveldsmat. Guttene koste seg, fikk med seg penger og gikk og prøvde tombola helt alene. Stolte og fornøyde kom de tilbake med hvert sitt lommespeil og to reflekser hver. De fikk velge gevinster selv, og blant alt godteriet som lå der, valgte de altså fornuftig. Da ble mor stolt, hehe.

 

Imorgen skal jeg være med på varetelling på Coop Marked Hølonda. Det ser jeg fram til. Sosialt samvær med gode venner hele dagen. I tillegg får jeg jobbe med tall. Jeg liker tall. Det er konkret og greit og forholde seg til. Tallene lyver ikke. De gir meg svar. Av og til også følelser, men bestandig svar.

 

Dette innlegget ble muligens litt rotete og uklart, mne poenget mitt var: Takk!

Tusen takk til alle dere her på Gåsbakken og Hølonda forøvrig som har tatt så godt imot meg og familien min!

Rop ut dersom det er noe jeg kan gjøre for dere, jeg vil gjerne gi noe tilbake til bygda mi.